Meditasjon
ved Kristen Skriver Frandsen
Påske - uansett
Det, som
skal skje, har
skjedd
Igjen et år
blir
gudstjenestene avlyst i påsken. Men det er verdt å huske
det er vår
feiring av påsken som ikke kan finne sted som
vanlig. Det er
helt sikkert frustrerende. For noen mere enn andre. Men
man kan feire
den i sitt hjerte. For vi skaper ikke Jesu oppstandelse
ved å feire
den – hverken alene eller i fellesskap. Den har funnet
sted. Kunne
frustrasjonen bety at det blir helt klart for os så har
den tjent et
formål.
Det som skal
skje til
menneskers frelse har skjedd. Frelse – eller om man vil,
befrielse.
Det skjedde de
to
påskedager: Langfredag og påskemorgen.
Langfredag
viste Jesus at
Guds kjærlighet går med mennesket inn i dødens mørke,
inn i
feilenes og syndens mørke – helt inn, hvor det vanligvis
ikke er
mere håp.
Ørland Kirke er
på en
måte en langfredagskirke helt av seg selv. Motivet på
det store og
fremtredende alterbildet er Jesu grav. Det er som om vi
sitter i
forkammeret til en grav. Noen har da også foreslått, det
skulle tas
bort. Men menigheten ville ikke det. Jeg skjønner det.
For det
uttrykker så tydelig som noe Guds til bunnen gående
kjærlighet til
sitt skapte, nødstedte menneske.
Men hadde det
ikke skjedd
annet end at Jesus var blitt lagt i graven, så vakkert
han end
preket, så mye godt han end gjorde, da hadde det vært
glemt, bildet
hadde ikke vært, kirken heller ikke.
Det annet sies
da også i
det noe mindre bilde, en glasmosaikk av Jesu
oppstandelse oven over.
Kjærligheten, Guds kjærlighet, er den ubetinget
sterkeste. Derfor
oppleves alterbildet som uttrykk for den dypest
tenkelige omsorg, og
ikke bare mørke-stemning.
Kristus er
oppstått fra
de døde! Ja, han er sannelig oppstanden – har svaret
lytt i snart
to tusen år – ved påskegudstjenester – og intet er til
hinder
for at det har sitt ekko i hver eneste hjerte, der
tenker det. Også
midt i Koronatider.
Det som skal
skje, har
skjedd. Til menneskets frelse. Frelse er et mye tungt
ord. Så:
befrielse.
Befrielse fra
hva?
Angsten. For døden, for det å ha vært noen å bli til
intet. For
tapet: vi mister mennesker, vi elsker, men vi mister dem
ikke inn i
intetheten. Angsten for dom og fortapelse. Det kan vær
nokk, som vi
bærer skyld for, men vi trenger ikke å bære dommen og
fortapes,
det er tilgivelse og det er i Guds hånd å rette opp det
for oss
uoppretttelige.
Oppstandelsen
sir: Det
finnes ikke bare dette snevre tidens rom. Evigheten
finnes, og den er
fylle og kjærlighet. «Hvor bare det mangler, som
smertede her»
skriver Grundtvig i diktet O deilige land.
Det er en
befrielse fra
angst til håp. Ikke bare til håpet om noe på den annen
side av
døden. Håpet blir også til en befrielse i livet.
En av de eldste
nedskrevne
tekster om oppstandelsen (og dessuten dåpen) finner vi
hos Paulus: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt
til Kristus Jesus, ble
døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble
døpt med
denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra
de døde
ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt
liv. Har vi
vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal
vi være ett
med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom. 6)
Døden er
overvunnet
med langfredag og påskedag. Vi har vokst sammen med
Kristus. Han
viste det dypest langfredag, og sterkest påskedag. Da
hefter jeg meg
ved ordene: at vi skal vandre et nytt liv. Det nye –
evige - livet
slår inn i livet, ikke bare etter døden, men mens vi
lever. Det
slår inn som gjenopprettelse av det som gikk sønder
blant
mennesker. Ikke fullt og helt, det er ikke mulig mens
tiden løper,
men hvor vi kan gjøre noe, gjør vi det. Derfor er så
viktig et
punkt i Jesu formaninger tilgivelse og at vi ikke skal
dømme. Det
slår igjennom i omsorg, kjærlighet til de som trenger.
I å søke
det som er rett. Lenges etter fred – og forstås, gjøre
hva som
står i ens makt å gjøre.
Alt det er
«nytt liv». I
glede.
Så: gledelig
påske –
uansett!
Kristen Skriver
Frandsen
|