Teksten denne uken - samling av prekener og tekstmeditasjoner Knut Grønvik		#
		4. søndag i åpenbaringstiden Ingen kaldt beregnet hensikt Tekstbetraktning Johannes 9,1-7.35a-38 Det er forskjell på hensikt og følge. I grammatikken virker den liten. Men for vårt bilde av Gud kan den være mer enn stor. Jesus satte det vel strengt tatt litt på spissen da han hevdet at verken den blindfødte mannen eller foreldrene hans hadde syndet. Men slikt må man jo gjøre, om man vil ha fram et poeng. Og poenget i søndagens tekst er naturligvis ikke å utrope den blinde og hans opphav som syndfrie, men å slå ettertrykkelig fast at mannens sykdom ikke var straff for synd. Disiplene var opptatt av slike tanker. «Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus avviser kontant hele problemstillingen. Disiplene er vendt mot fortiden, mot mulige årsaker. De søker den skyldige og antyder sin enkle forklaring. Jesus, derimot, vender blikket framover. Han sier ingen ting om hva det skyldtes at den blinde ble blind. Men midt i mørket ser han muligheter. Mannen skal få igjen synet. Guds gjerninger skal bli åpenbare for alle som vil se. Det skal bli tydelig at verdens lys nå er i verden. «Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham,» lyder Jesu svar – i de fleste norske oversettelser. Dessverre er dette en oversettelse som svekker den greske grunnteksten. Og hva verre er: Den underbygger et gudsbilde som hele fortellingen om den blindfødte forøvrig tar et oppgjør med. Slik det står på norsk, kan man lett få inntrykk av at Gud med vilje lot mannen bli blind for senere å kunne gjøre et mirakel med ham. En gud som kjøper seg folkets bilfall ved å la en stakkar lide, altså. Gresken gir imidlertid liten grunn til å tenke slik. Ordene «det skjedde» legger oversetterne (også de som sier seg å oversette ord for ord) inn for sammenhengens skyld, og «for at» kunne de godt erstattet med «slik at» eller «så». Men oversetterne ser altså bakover, de også, og dernest på hensikten. Dermed blir vi opptatt av hva en eller annen ville oppnå med å gjøre mannen blind. Jesus, derimot, ser framover, på følgene og mulighetene. Det er nærmest som om han sier: Når først så galt er skjedd, så la oss ikke gruble over årsakene. La oss se på muligheten dette innebærer – både for at den blinde skal få synet tilbake og for at alle åndelig blinde skal få se Gud. Det lå ingen kaldt beregnet hensikt bak mannens lidelse. Men det lå en lysstrime av håp og framtid i den – fordi han som er «verdens lys» var der. Villet hensikt og mulig følge er slett ikke det samme. Heller ikke en følgesetning kan ta smerten og meningsløsheten bort fra det vonde. Men den kunne tegnet Gud mer medlidende enn hensiktssetningen som står der nå. «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys,» sa Jesus. Og nå fikk altså blindheten den følge at mannen – og vi – kan se lyset og tro. Jesus fikk vist i praksis hvorfor han var kommet til verden. Først fikk den blinde merke det fysisk. Siden klarnet også hans hjertes øye. Veien fra helbredelsen til personlig tro var riktignok lengre enn den sterkt friserte prekenteksten viser. Lik andre som gjør store religiøse erfaringer, måtte den blinde gå canossagang mellom religiøse tradisjonsvoktere, naboer og familie som ble usikre da de ikke lenger kjente den gamle tiggeren igjen. Men gjennom dette modnet også mannens indre forhold til Jesus, slik at han til slutt kunne falle ned for ham og si: «Jeg tror, Herre!» Som alle andre under Johannes forteller om, er forøvrig også dette et tegn med mange lag av betydning. I åndelig mening er vi alle født blinde. Og enten vi bæres til dåpen eller selv stiger ned i vannet, finnes det også for oss en Siloa-dam som gir hjertets øye lys. Det er bare det at disse dypere lagene av mening ikke trer tydelig fram før vi har ryddet litt både i spørsmålsstillinger og oversettelser som fortegner bilder og gjør blind. -- Samme teksten – samme sak, med supplerende vinkler Knut Grønvik (Fra Tekstverksted i Vårt Land) Det er dypt provoserende at tekstboka klipper i denne flotte fortellingen. Jeg ville uten blygsel ha lest hele i sammenheng - det unner jeg menigheten! Dessuten er den åndelige utviklingen og myndiggjøringen denne mannen gjennomlever, etter min mening vel så viktig for hans avsluttende trosbekjennelse som den fysiske helbredelsen. Klippingen er for øvrig hjelpeløst utført. Andre del begynner med at noen har kastet mannen ut. Hvem? Fra hva eller hvor? Hvorfor? Det er jo alt dette den lange utelatelsen forteller om. Tillater meg derfor å dele et tekstverksted jeg skrev om dette for Vårt Land for en god del år siden: Når trosutviklingen skjæres bort Tilskjærerne av Den norske kirkes prekentekster får ha meg unnskyldt: Denne gangen vil jeg også ta med den delen av evangeliefortellingen som kirkens ledelse med sin store skreddersaks har valgt å spare menighetene for. På søndag hører vi om Jesus der han kommer gående og får se en mann som var født blind. Disiplene ser først og fremst et teologisk problem. Jesus ser den blinde mannen og hans behov – og helbreder ham. Siden møtes mannen og Jesus igjen, og da blir den tidligere blinde også åndelig seende. Ti og et halvt vers går med til å fortelle dette, og det kryr av gode prekentemaer. Store spørsmål både for tro, tanke og eksistens ligger helt i dagen. Synd og sykdom: Er sykdom en straff? Gudsbilde: Hva slags Gud er det som lar en mann bli født blind bare for å kunne vise frem sin evne til å helbrede? Helbredelse: Ved bønn eller ved legemidler eller begge deler? Kristologi: Hvem er Jesus? Og mye mer. For predikantenes del er teksten mer enn lang nok. Men år etter år blir menighetene snytt for de noenogtretti versene mellom mannens fysiske og åndelige helbredelse. Her forteller evangelisten om den blindfødtes utvikling på vei fra mirakel til trosbekjennelse. Og dette er det kanskje lettere for mange å kjenne seg igjen i – på vei mot personlig modenhet og trygg tro. Så snart mannen reiste seg fra sin plass som tigger (noe vi vet han var fordi det er fortalt i de bortklipte versene), møtte han nemlig både skepsis og motstand. Verken foreldre eller naboer eller synagoge og farieseere (kirke og kristenfolk?) visste hvordan de skulle takle ham. Naboene betvilte hele underet. Fariseerne kjente sin teologi truet. Foreldrene toet sine hender. Men enten de ville eller ikke: Nå måtte de forholde seg til mannen. Før hadde de snakket om ham. Nå måtte de snakke med ham. Og jo lenger samtalene varte, dess tryggere ble den tidligere tiggeren på seg selv. Til slutt var det han som utfordret de andre. Parallelt med den økte selvfølelsen vokste også troen. Også hjertets øye fikk lys (Ef 1,18). Først snakket han bare om «en som heter Jesus», så om en «en profet», siden om «en mann fra Gud» før han til slutt kastet seg ned foran «Menneskesønnen» og sa: «Jeg tror, Herre!» Mannens personlige og åndelige utvikling løp i hverandre. Hans selvbilde og jesusbilde klarnet gjennom tøffe prosesser i familie, nabolag og menighet. Trosmodning og menneskelig modning hører sammen, og denne siden ved evangeliet er for viktig til å skjæres bort - både nå på søndag og uansett hvilken tekst man får seg forelagt.