Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: #fattigdom #rigdom #rikdom #tro "Teksten denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser   Prædikener og tekstovervejelser - når de ikke findes offentlige tilgængelige via link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er skrevet på. Man er velkommen til at komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen. To prekenimpulser 8. søndag i treenighetstiden 2. Korinterbrev 8,9-15 – ble fattig enda han var rik … Markus 12,37-44 – enkens skjerv Av Knut Grønvik  I år (2021) skal vi preke over epistelteksten, som begynner slik: Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom. Evangeliet er fortellingen om den fattige enken som gir så det svir.  Først en tanke til 2. Korinterbrev 8,9:  Enda vi var rike fra før  Vi kjenner jo vår vestlige verdens nådeløse og ubarmhjertige framferd: Vi blir rikere og rikere enda vi er rike fra før, mens folk i fattige land blir fattigere og fattigere.  Det store flertall av oss her nordvest i verden lever i en materiell overflod som nå er blitt så stor at den i seg selv truer vår eksistens. Velstandsrelatere sykdommer og plager brer seg. Indre tomhet huler ut både livsmening og moral i takt med at tingene og pengene opptar mer og mer av vår tid og oppmerksomhet.  Kjenner vi etter, merker mange av oss at vi også selv blir nådeløse og ubarmhjertige. Andres fattigdom plager oss ikke mer enn at vi lukker øynene, aksepterer forholdene og tar større og større rikdom mer og mer som en selvfølge. Vi nyter å bli rikere enda vi var rike fra før, selv om vi vet at det bare er mulig når flere og flere holdes nede i fattigdom.  Selvfølgelig gir vi litt til nødhjelp og misjon og sånn. Men sjelden eller aldri slik at det truer vår eksistens eller griper forstyrrende inn i våre planer om å øke vårt gods og trygge vår framtid.   Med Kristus er det annerledes: «Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.»  Jesus Kristus var uendelig rik, uten at det var skjedd på bekostning av noen. Så ga han av seg og sitt og ble så fattig at det faktisk truet hans eksistens.  Til gjengjeld ble all himmelens herlighet tilgjengelig for hvert eneste menneske. Den rikdommen kan ikke måles i penger. Men den kan gjøre hjertet så rikt at man gjerne gir, deler jordiske goder og arbeider for å utjevne gapet mellom fattig og rik.   Så en vinkling på evangeliet i Markus 12,37-44:  Den devaluerte enkeskjerven  Pytt, pytt, sier vi. Det var da så lite, det var da bare «en enkens skjerv». Det skulle bare mangle om vi ikke skulle gi en slant. Det er klart vi har litt til overs, det står da ikke verre til.  Nei, kanskje står det ikke verre til med pengene, og godt er det. Men hvordan kunne det gå til at «en enkens skjerv» er kommet til å bety en gave som ikke koster oss noe? Det er jo slik vi bruker dette uttrykket, vi som er gamle nok til at språket er preget av en eldre bibeloversettelse.  Men enkens skjerv – eller de to småmyntene som det heter nå – er jo uttrykk for det stikk motsatte. Den som gir en enkens skjerv, gir så det svir. Kursen for enkens skjerv ligger nemlig fast til alle tider: Den er alltid verd alt det et menneske eier, alt det vi har å leve av. Ikke desto mindre har vi altså devaluert enkeskjerven, både i språket og i hjertet. Den koster oss lite eller ingenting.  Kanskje kommer det av at vi jamt over er for rike. Jo mer vi eier, desto fjernere blir tanken på å skulle kvitte seg med alt. Kanskje kommer det også av at vi aldri har vært i nærheten av å ofre alt vi eier. Vi beholder alltid mer enn det vi gir fra oss. Selv når vi gir mye, sitter vi igjen med mest. Vi fatter ikke hvordan det kan være mulig å gi en enkens skjerv i ordets egentlige betydning.  Fattige mennesker skjønner muligens dette bedre. De lever allerede så nær bunnen at fallhøyden blir liten om de skulle gi avkall på det lille de hadde. Men også mange fattige er lite villige til å gi. Og «mange rike ga mye», både ved tempelkisten den gang og ved innsamlinger i dag.  Bildet er sammensatt, og vi kommer neppe nærmere den sanne verdien av en enkens skjerv dersom vi fortsetter å måle den i kroner og øre. Fortellingen om enkens gave handler nemlig ikke først og fremst om penger, men om tro. Enken ga «alt hun hadde å leve av». Dermed ga hun seg over til Guds godhet, i tillit til at han ville sørge for henne. Hun la småmyntene i kisten og seg selv i Guds hender.  De mange rike som til dels ga mye, viste ikke samme tro og tillit. Jesus var ikke negativ til at de ga penger. Også det som gis av overflod, er godt og kan brukes til det gode. Men selv store gaver kan vitne om liten tro. De kan like gjerne være uttrykk for at vi klarer oss aldeles utmerket på egen hånd. Ja, faktisk så godt at vi saktens kan spandere litt på Vårherre også.  Så legger vi noen sedler i kollektkurven eller vippser en passe liten sum. Men tar livet i egne hender.