Kjære alle
sammen!
Gjennom
hele historien
har det vært mange forsøk på å fjerne de man ikke
liker fra kristne forsamlinger,
kirker og menigheter. Mange har ønsket å skape
«rene» menigheter, der bare de
som tror «rett» er med. Det fins mange slike
menigheter den dag i dag, som
mener at de og bare de, står for det rette. Ser
man bakover i historien, så var
det allerede i den aller første kristne tida slik
at man kranglet om hvem som
var innenfor og utenfor. Og vi gjør det i alle
slags sammenhenger, ikke bare i
kirke og menighet.
I
dagens tekst snakker
Jesus om dette. Han beskriver, i en lignelse, en
fortelling, den frustrasjonen
som oppstår når det man trodde var rent, fruktbart
og godt – hveten –
plutselig er blandet opp med alt mulig annet – ugraset.
Da får man lyst
til å renske opp og fjerne det man kaller ugras,
så åkeren blir ren igjen.
Slik
har kristne og andre
troende alltid holdt på. Det samme kan en se i en
del politiske grupperinger
også. Vi forsøker så ofte å skille ut de som ikke
tror som oss, ser ut som oss,
eller mener det samme som oss, så vi kan stå igjen
bare med de som er like
troende som oss sjøl, som ser ut som oss, eller
mener det samme som oss.
Advarsel:
Det blir svært få
igjen på den måten!
Sånn
vil ikke Jesus at vi
skal gjøre heller.
Og det har jo alltid gått galt også – hver gang.
I
lignelsen i dag får vi
høre om tjenere som ville renske ut ugraset med en
gang. Bonden, her vil det si
Jesus, sier at nei, det skal dere nettopp ikke,
for da tar dere med dere av
hveten også. Da bli jo det vil ha, også tatt med i
dragsuget.
Det
vil han ikke. Jesus
vil berge alt. Og alle!
Jesus
viser oss at det
krever tålmodighet og venting å være bonde. Det
krever vilje til å ta vare på
alt, når ressursene er små og avlingen verdifull.
En må ikke kaste hvete på
bålet sammen med ugraset. En må vente til alt er
modent, så en ser klart hva
som er hva.
Og:
det er uansett
ikke de ivrige tjenernes jobb å gjøre det, her og
nå, men det slåttefolket som
en gang skal høste inn. Vi har ikke noe
med å ta den plassen.
På
samme måte er det inni
hver enkelt av oss også. Vi er satt sammen av gode
og onde ting, av lyst til
det ene og lyst til det andre, av omsorg og godhet
på den ene sida, og egoisme
og egennytte på den andre. Og alt annet, mellom
ytterlighetene. Alt har vi alle
i oss.
Ingen
er nemlig «rene».
Det er derfor det heller aldri har lyktes å lage
«rene» menigheter, partier
eller foreninger. Slike partier eller menigheter
blir enten veldig små, eller
så må en bruke tvang for å holde folk på plass
(eller begge deler, ofte).
Dette
ureine kalles ofte
«synd», og det er egentlig et frigjørende begrep.
For er vi alle
syndere, da er ingen feilfri. Og da
stiller vi på like fot i livet, og ikke
minst overfor Gud selv. Ingen er mer verdt enn
andre, fordi alle på en og samme
tid både er en synder, og er
uendelig mye verdt. Derfor er
heller ingen mindre verdt.
En
gammel vits som
sikkert mange har hørt, er om hun som sier til
mannen sin «Jeg synes hele
verden er gått av hengslene, jeg. Snart er det
bare vi to normale igjen. Og av
og til lurer jeg jammen litt på deg også.»
Ja,
for det er jo bare
jeg som ser ting akkurat slik som meg. Hvis ingen
uenighet skal tåles, blir vi
veldig få. Hvis jeg ikke en gang skal tåle at jeg
kan ha noen ulike stemmer i
meg selv, som alle mennesker har, blir jeg utslitt
og mister trua på at jeg er
verdt noe.
Det
er i det hele tatt ikke
vår jobb å sortere, verken mellom menneskene
rundt oss, eller i oss selv. Det
er Guds jobb. Og Gud har god tid. Han vil
heller la alt det rare, alt
det ureine, alt det som ser ubrukelig ut, få vokse
opp, enn at noe godt skal
bli ødelagt. Og hvem vet om det ikke kan skjule
seg noe godt i det ugraset? Jeg
kjenner noen som har spesialisert seg på å lage
noe de kaller «ugresspai», og
la meg bare si det klart og tydelig: den er
skikkelig god!
Helt
i begynnelsen av
disiplenes arbeid var det altså uenighet om hva
som var rett tro og rett måte å
være en av Jesu venner på. Fortsatt dukker det opp
selverklærte profeter,
apostler eller pastorer som mener at det er de, og
bare de, som vet hva Gud egentlig
vil oss. Og når noen gjør det, vet vi egentlig med
det samme at de tar feil.
For Gud er tålmodig. Han har ikke dårlig tid. Han
vil selv dømme om hva som er
rett og galt en gang. I mellomtiden er det ikke
menneskenes plass å forsøke
seg på det. Det bærer galt av sted, hver gang. For
den tålmodigheten har ikke
vi.
Men
det er den som
trengs.
Det må vi minnes om, igjen og igjen.
Samtidig
kalles vi til å
gå ut og være med i arbeidet som såmenn. Vi er
kalt til å så ut ordet, fortelle
om Jesus, til å døpe og lære opp våre barn og
unge. Det forteller også denne
lignelsen om. Jesus er den som sår. Leseteksten
vår fra Femte mosebok forteller
også veldig tydelig om det: «Disse ordene som jeg
pålegger deg i dag, skal du
bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine
barn og snakke om dem når du
sitter i ditt hus og når du går på veien, når du
legger deg og når du står opp.»
Vi
er kalt til å være med
i arbeidet med å så og med å dyrke og bevare
fortellingene om Jesus hos oss.
Men vi er like tydelig ikke kalt til å
høste inn og sortere. Det er ikke
vår jobb. Det kan vi i stedet overlate trygt til
Gud. I mellomtiden er han
den tålmodige bonden, han som bærer over med oss
alle.
Det
skal vi nok alle være
glade for.
Guds
nåde og tålmodighet
er det som redder oss. Hadde Gud tenkt slik som
tjenerne i lignelsen, hadde det
vært ute med oss alle, for lenge siden. Gud viser
tålmod. Han viser nåde. Han
lar oss leve, selv med våre svakheter og våre
uenigheter. Det er utfordringen
til oss også, å la hverandre leve, og å
tillate at vi er
forskjellige. Jesus viste oss det. Vi kan
bli overrasket over hvem vi
møter i himmelen, tror jeg.
Noen
andre kommer helt
sikkert også til å bli overrasket over at vi
er der også. Men sammen skal vi glede oss over at
vi får være sammen, og over
at Guds tålmodighet og rettferdighet vant til
slutt.
I
dag har vi døpt XXX
og YYY. Sammen skal vi sørge for at de får
vite hva de er døpt til. Slik
er vi med på å så, og å stelle, i Guds åker. Så
skal en helt annen høste inn en
gang.
Men
det er ikke vår jobb.
