Jeg fikk et råd en gang.
Finner du den perfekte menighet, så meld deg ikke inn!
Da er den ødelagt med det samme.
Og dette kan vi jo ha i bakhodet mens vi lytter til dagens
gode
budskap:
Det står skrevet hos evangelisten Matteus:
Jesus la fram en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan
sammenlignes
med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.
Og mens alle sov, kom
fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk
sin vei. Da kornet skjøt opp
og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne
gikk til jordeieren og sa:
‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren?
Hvor kommer da ugresset fra?’
‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne
spurte ham: ‘Vil du vi skal gå
og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når
dere luker bort ugresset, kunne
dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem
begge vokse der sammen til
høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting,
skal jeg si til dem som høster
inn: Sank først sammen ugresset og bind det i
bunter for å brenne det. Men
hveten skal dere samle i låven min.’»
Slik lyder det hellige evangeliet.
– – –
Ja, dette er virkelig godt nytt for oss som ikke
liker luking. Til sommeren kan vi – med Bibelen i
hånd – droppe lukinga!
Tjenerne
spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det
bort?’‘Nei’, svarte
bonden, ‘for når dere luker bort ugresset,kunne
dere
samtidig komme til å rykke opp hveten.La dem
begge
vokse der sammen til høsten kommer.»
Dette er jo, når sant skal sies, ikke noe godt
jordbruksråd.
Luking må til. Som det sto i en avis en sommer:
«Uansett om du har store åkre eller liten kjøkkenhage;nå
må du være med og bekjempe hønsehirse»,Men så
handler da heller ikke dagens evangelium om
jordbruk.
Det er en lignelse – på selve livet.
Og da er det viktig: Ikke gå deg fast i alle detaljer.
Som regel har lignelser ett hovedpoeng. Og jeg tror vi i
dag kan definere det som lukingens farer.
To farer lurer.
For det første kan vi komme til å ta feil.
Ikke sikkert vi klarer å skjelne de gode vekstene vi vil
ha, fra de dårlige vi vil bli kvitt.
For det andre kan vi komme til å gå for hardt
frem.
Det er ikke sikkert vi klarer å fjerne ukruttet
uten samtidig å skade det vi ville verne og la vokse.
Derfor er det bedre å «la dem begge vokse der sammen
til høsten
kommer».
Og om dette ikke akkurat er å anbefale på åker og i
kjøkkenhage,
har det åpenbart fordeler når det gjelder den merkelige
og meget utbredte veksten vi kaller mennesker.
Hovedpoeng:
Det er ikke opp til oss mennesker å dømme hverandre.
Stemme ut. Renske unna.
Om vi skal luke unna ukruttet mellom oss, hvem skal vi da
ta? Både i kirken og ellers i samfunnet – selv med
Bibelen i hånd – er det vanskelig nok å vite
hvem som burde bort.
Og om ugresset er lett å kjenne, blir spørsmålet: Hvordan
røske det vekk uten samtidig å ta knekken på
mennesker Gud er glad i?
Gud elsker jo alle, selv de verste. Det provoserer. Men
det trøster også. For hvordan kan jeg selv være
sikker på at jeg er hvete, ikke hønsehirse?
«Åkeren er verden», sa Jesus da disiplene ba om en
forklaring.
I verden finnes det både gode og onde,
både hvete og ukrutt. Ikke lett å skjelne.
Det er da heller ikke vår oppgave.
Mye vondt har skjedd når noen har utpekt «de andre» som de
onde, uønskede. Få dem bort. Jag dem vekk. Knekk
dem. Det gjelder hele spekteret fra vennegjenger
som fryser ut – til
folkemord. Eller flyktningpolitikk styrt av angst.
Og aller verst når det er religiøst motivert.
Tvillingtårnene. Bin Laden med Koranen og maskinpistol:
Vi skal ta den store Satan.
Bush med Bibel, fra prekestolen i en kirke: Hunt down
evil.
Både da og før og siden har denne tankegangen
ført til uendelig store lidelser – på begge sider.
Kvitte seg med det og de onde? Så enkelt er det
ikke.
Verden er aldri perfekt. Aldri ren og rensket.
Men vi snakker ikke om å bli perfekte.
Vi snakker om nåde til å la livet gå sin gang.
Nåde til å la det gode få vokse.
Vi tror på en Gud som elsker alle – også de såkalte
verstingene.
Tålmodig, god, rik på miskunn.
En Gud som lar sin sol gå opp over onde og gode.
Gud vet hva som bor i menneskets hjerte
Overlat dommen til ham. Han dømmer rettferdig.
Da skal noen av de siste bli de første.
Og kanskje noen av de verste også?
Men vi kan kanskje også anvende lignelsen på kirken.
Også i den kristne kirke er det mange slags vekster.
Og mye vondt har skjedd når noen har ment
at de var bedre, helligere, renere
og har bekjempet dem som mener noe annet,
eller nedvurdert og rakket ned på andre menigheter og
grupper.
Som i Confessio Augustana, vårt lutherske
bekjennelsesskrift.
Det er ikke ende på hva og hvem som der blir fordømt.
Ikke så merkelig at det hundre år senere toppet seg i
religionskriger.
Men kirken blir aldri riktig. Aldri ren. Aldri perfekt.
Husk rådet: Ikke bli med i den perfekte menighet.
Og heldigvis: Vi snakker ikke perfeksjon.
Vi snakker nåde, en god og tålmodig Gud, som gir oss alle
tid.
Vent til dommen. Kan bli tøff. Men det er trøst i det
også.
Særlig når du vet om dine egne mangler.
Og der ligger den virkelig store utfordringen.
For vi kan også lese denne lignelsen
som et bilde på oss selv.
Skillet mellom hvete og ugress
går ikke først og fremst mellom mennesker.
Det går tvers gjennom hvert eneste menneske.
I hver av oss finnes det både godt og ondt, vakkert og
heslig.
Hvis hjertet mitt er åkeren, så gror det både hvete og
ugress der.
Leser vi sånn, da er jeg ikke lenger så sikker på
at vi skal la være å luke.
Det står mye i Bibelen om å erkjenne,
vedstå seg, be om tilgivelse og renske opp.
Og vi er mange som har erfaring med at det er mulig.
Men kanskje finnes det et enda bedre virkemiddel.
Og er det her de to andre tekstene
på Såmannssøndag kommer inn?
Guds ord er som godt såkorn.
Fortsette å så godt korn i hjertets jord.
Som i den jødiske trosbekjennelsen:
«Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal
du bevare i ditt hjerte. Du
skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem
når du sitter i ditt hus og når
du går på veien, når du legger deg og når du
står opp.»
Eller som Paulus skrev til Timoteus: «Men du skal
holde fast på det
du har lært og er blitt overbevist om. Helt fra
du var et lite barn, har du
kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg
visdom til frelse ved troen på
Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst
av Gud og nyttig til opplæring,
tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i
rettferd, så det mennesket som
tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all
god gjerning.»
I tillegg til å luke kan vi dyrke det gode.
Gi Guds ord mulighet til å prege oss.
Ikke la hva som helst bli sådd i hjertet.
Guds ord har en egen spirekraft.
Kanskje vil de gode vekstene fortrenge mange av de
dårlige?
Sjansen er der, i alle fall. Muligheten.
Og husk.
Det handler ikke om å bli perfekt.
Livet blir aldri helt riktig. Rent.
Men vi snakker ikke perfeksjon.
Vi snakker nåde.
Gud er tålmodig og god.
Gir oss tid. Venter på at vi skal utvikle oss.
At det gode kornet skal spire.
Luke ut det verste? Kanskje i eget hjerte.
Men ikke i andres. Og ikke andre!
Gud nådig og uendelig tålmodig med oss.
Kanskje kan vi da bli litt nådigere mot andre?
Og overlate resten til Gud.
