| Søgeord: |
||||||
| "Teksten
denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her. En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen.
|
||||||
|
s. før pinse 2022 [Sankt Jons dag på Teksten denne Uken] Jon AalborgKristi himmelfartsdag Dette hellige ev. står hos ev. Johannes i det 17. kapitlet: 1 Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. 2 For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. 4 Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. 5 Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til. Slik lyder det hellige evangeliet. I dag er det Kristi himmelfartsdag, kanskje den merkeligste av alle de kirkelige festdagene. I alle fall er det en av de som lett blir borte; en litt merkelig fridag på en torsdag om våren, bare. Men det er faktisk en stor og viktig dag i kirken; en dag som på kraftfullt vis setter punktum for Jesu nærvær på jorda. La meg forsøke å vise hvorfor, ved å gå gjennom de helt store trekkene i fortellingene vi finner i Bibelen om Jesus og hans liv på jorda: Juledag kom Jesus til verden. Kristne tror at han var helt spesiell, og at han faktisk var Guds sønn. Han som i den jødiske Bibelen, Det gamle testamentet, kalles Himlene, Navnet, Den helligste, Herren, og mange andre navn. Han som var til stede, ja, som var den som handlet da alt ble skap, han ble til mennesket Jesus, født av Maria og lagt i et fôrtrau for dyr. Så vokste gutten Jesus opp, ble mann, og sto fram i offentlig-heten i den romerske provinsen Syria, som omfattet om lag det vi i dag kaller Israel og Palestina. Han ble berømt, beryktet vil kanskje noen si, som en radikaler, undergjører og predikant. Det skaffet ham venner, og etter hvert mange og mektige fiender. I påsken gikk Jesus som voksen mann fra triumferende inntog i hovedstaden, til lidelse, svik, tortur og død – ja, til og med gudsforlatthet, men triumferte da han sto opp igjen tredje dag. Og så stopper vi ofte der. Men så er det faktisk ikke slutt der. Fortellingen fortsetter i noen viktige dager til – i førti dager, slik evangeliene forteller. I de førti dagene gikk Jesus fortsatt rundt på jorda; litt sammen med disiplene sine, litt alene, han underviste og forberedte dem på at han snart skulle forlate dem, og samtidig være hos dem. Så først kommer den siste dagen, denne merkelige dagen, den dagen da han dro fra dem, altså i dag: Kristi himmelfarts dag. Så hva er det vi feirer i dag, egentlig? En avskjed? Et fravær? Men sånt feirer man da vel ikke, gjør man? Nei. Vi gjør ikke det. I stedet feirer vi en velkomst. Vi feirer et fellesskap. Vi feirer et nærvær. Hvordan henger det sammen? Jo, fordi i dag minnes vi om at slik mennesket Jesus, vår bror, ble forent med Gud på denne dagen, slik skal vi også en gang forenes med Gud – som han. Når Jesus ber for alle sine i teksten vår i dag, er det dette han ber om: at de må høre til. At de – vi! – må være ett, med hverandre, med Ham, og gjennom Ham med Gud vår Skaper. Tro på Gud handler om å høre til. Om å komme hjem. Om et fellesskap. Om nærvær, gjennom alt, over alt, og under alt. I dag feirer vi altså den opphøyde Kristus, han som bor i et lys dit ingen kan nå. Samtidig kommer han oss helt nær, fordi han – som er en av oss – nå er forent med Gud, han som er alt i alle. Julens budskap er at Gud ble forent med menneskene i barnet Jesus. Den foreningen gikk helt inn i døden, i påskens drama. Slik Jesus sto opp, har vi fått løfte om at vi skal stå opp. Og i dag, på Kristi Himmelfarts dag, blir mennesket Jesus, Guds sønn, død og oppstanden, gjenforent med Gud. Broen mellom Himmel og jord er fullført. Veien er åpen. Derfor markerer Kristi Himmelfartsdag ikke distanse, ikke avstand, men tvert imot et enda sterkere bånd mellom mennesker og Gud, når Gud vår Far tar imot sin Sønn, vår bror Jesus, og sier «Velkommen hjem!» Og når Jesus snakker om himmelen, snakker han jo ikke om gater av gull, harpespill eller korsang, og ikke om velstand og udød¬elig¬het. Nei, dette, sier han, er det evige liv: at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Det evige liv er helt tydelig definert av relasjoner og av tilhørighet. Jeg trenger at noen kjenner meg, vet hvem jeg er og kjenner navnet mitt. Hvordan kan ellers noen rope meg hjem i mørke høstkvelder? Vi trenger alle at noen bryr seg, spør etter oss, trenger oss. Vi trenger noen å dele brød med. Gudstjenesten og menig¬heten skal gi oss et glimt og en forsmak av fellesskapet i evig¬heten, at vi hører sammen, med Jesus, med hverandre og Gud. Vi er ikke glemt. Noen husker navnet vårt og kaller på oss. Men la oss vende tilbake til der og da, til denne aller første Himmelfartsdagen. Der ble det jo el likevel en avskjed. Disiplene sto og stirret etter ham, står det. Men de ble altså ikke stående der. De gikk videre. De hadde fått en mission av Jesus, et oppdrag: gå ut, døp og lær: slik vi sier hver gang vi har dåp: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Det finnes en legende som forteller at da Kristus for opp til himmelen, så spurte englene ham om hvordan det nå ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var, og de spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.» Kristi Himmelfarts dag setter to streker under påskens budskap, og bekrefter at vi er Guds barn, at vi er Jesu søsken og venner. Samtidig bekrefter den vårt kall og oppdrag: Gå ut. Lær. Døp. «Dette er det evige liv, at de kjenner deg og han du har utsendt,» sier Jesus. I dag, på Kristi himmelfartsdag tar ikke Jesus avskjed. Han forsvinner ikke, men knytter oss enda nærmere til seg selv og til Gud vår Far. Hør bare hva han selv sier til vennene sine: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Og slik han sendte ut de 11 som sto igjen, slik sender han oss. Det evige liv er Å KJENNE GUD. Det evige liv er at GUD KJENNER OSS. Det er himmel god nok. Ære være… 940-jonAa.html |
||||||