Kommentar til Lukas 15,1- Den fortapte sønnen Baily - i referat av Jon Aalborg:   Fra tråd på Facebook
		Anbefaler varmt boka “The Cross & the Prodigal – Luke 15 Through the Eyes of Middle Eastern Peasants” 2. utg. 2005, av Kenneth E. Bailey, InterVarsity Press. Bailey (D. 2015) var en amerikansk reformert pastor og teolog som bodde i Midtøsten i 60 år. Han snakket flytende arabisk, forsto arameisk og leste begge disse, pluss bibelhebraisk, gammelsyrisk, m.m. Gjennomgangen hans av hvordan denne lignelsen (og de to foregående i samme kapittel) ble og blir forstått på landsbygda i Midtøsten, er ekstremt spennende og tildels omveltende på perspektivet for mange av oss, meg inkludert. Hos ham er det også faren som står i sentrum, og begge de to sønnene gjør seg på ulike vis skyldig i det samme, sett fra et MØ-perspektiv hvor ære, relasjoner, hierarki og patriarkat er normgivende: de bryter de svært sterke forventningene til hvordan sønner skal oppføre seg ifht familiefaren, og begge forsøker å slippe unna (mener han) med et pro forma-oppgjør. Den som gjør noe virkelig dramatisk, på tvers av alle vedtatte æreskodekser, er faren, som både tar imot en sønn han burde avvist, og forsøker å godsnakke med en annen sønn som skjeller ham ut offentlig. (Ingen ting i landsbyen er strengt tatt privat, sml. hvordan «en av karene» vet alt om hva som skjer i hjemmet når eldstemann er på vei hjem.) Det er farens offer som retter op relasjonen til den «bortkomne», som i Baileys lesning håpet å få til et slags økonomisk oppgjør og ikke ville forholde seg til grunnproblemet, som var den brutte relasjonen. Noe tilsvarende skjer egentlig med den eldste også, men der lykkes det jo ikke! Faren er altså villig til å ofre familiens livsgrunnlag (han lar yngstemann få arven, og antagelig selge den for spottpris for å få kontante midler), og familiens ære – egentlig en del av livsgrunnlaget det også – for å rette opp de brutte relasjonene. Fokus i en slik lesning er ikke på «omvendelse» hos sønnen(e), eller på enkeltsyndene særlig den sløsete måtte ha på samvittigheten, men på de brutte eller skadde relasjonene og på farens betingelsesløse mottagelse og tilgivelse.	.................................................................