Skjærtorsdag 2020

En rar sammenheng kan gi nytt fokus
Det er veldig rart å snakke om begivenhetene rundt Jesus skjærtorsdag i et kirkerom uten å holde nattverd. Men det er jo bare mildt sagt at vi er i en rar situasjon i denne tiden. Men kanskje ser man noe, man ikke ville ha lagt merke til, hvis vi hadde feiret vanlig nattverd ved en vanlig gudstjeneste. Der ville vi jo hadde hørt ordene om at disiplene skulle holde nattverd for at huske ham – slik Lukas forteller det, og Paulus i øvrig. Og knapt tenkt over at Matteus legger vekt på å fortelle noe annet. Det er det viktigste i dag, det som vi hører til slutt i fortellingen. Rett før vi hører at de sammen synger lovsangen. Det vender jeg tilbake til.

Judas
Men jeg kan ikke springe Judas over. Han fylder i fortellingen – og har gjort det i mange menneskers bevissthet gjennom hele historien. Han hengte seg selv etterpå. Det dementi av Judas sitt eget liv det er at gjøre slik, det var kanskje det som får Jesus til at sige, at det hadde vært bedre for ham slett ikke å ha blitt født. Det er ikke noe med evig dom i og for seg i Jesu ord.

At vi ikke bare kan felle evig dom over Judas henger sammen med hva vi kommer frem til i løpet av måltidet. Men kanskje kan vi si det med salmedikteren Hans Anker Jørgensen. Han skriver om Judas i salmen «Hva er det å møte den oppstandne mester»:

Å møte den oppstandne…

Det er som forræderen Judas med sete
i helvetes kval
å kjenne en luftning i helvetes hete
så himmelsk og sval
å vite: nå kommer den mester jeg kjenner.
Til helvete går han for fiender og venner.

Jeg selv opplever at det vers kan treffe enhver, som kan streifes av tanken, var det noe som egentlig var viktig, som jeg forrådte? - Men la det ligge i dag.

Ikke minnesamvær men reisemåltid
Måltidet Jesus og disiplene er sammen om er ikke et minnesamvær over tiden de har hatt, det legges ikke vekt på noe, de skal huske - det er et reisemåltid. Det er oppbrudd. Det er preget av forvirring og usikkerhet, men noe godt er i vente på den annen side av oppbruddet: Da skal de igjen drikke vin sammen – ha fest, gledes. Men det er en vanskelig reise, det skjønner vi. Vi vet hva den innebar, de vel bare ante det.

Men på den annen side, der finnes det, som det hadde vært Jesu misjon å bringe frem, forkynne, skape rundt seg: Guds Rike – andre steder kaldt Himmeriket, atter andre «det evige liv». Et sted med grunn til å drikke vin sammen.

Fars rike
Her hedder i dag det, som det eneste sted i bibelen, «Fars rike». Hvorfor akkurat her kalder Jesus det «fars rike?» Jeg tror ordene uttrykker at den tillit i den atskillelse og det mørke, som han er på vei inn i, den er som en sønns til sin far. Han utrykker at han og Gud er ett – «sønn av» betyr på arameisk ikke bare et alminnelig biologisk familieforhold, det betyr «av samme slags», «ett med».

De er alle på reise nå til «Fars rike», Guds rike. Det er på den annen side av det de står overfor. Det er som Jesus preket «av evighet», det er en virkelighet som ikke kjenner døden som grense. Det er på den anden side av den. Det er en trøst for den som står overfor døden. Men det er ikke bare noe fjern hinsides alt.

Guds rike er Guds altomfattende kjærlighet. En kjærlighet som vi kjenner mens vi lever som omsorg, tilgivelse, forsoning, rettferdighet, likeverd. Det som blir, når Gud blir alt i alle.

Underveis
Men underveis finnes det altså og. Det er en virkelighet som folder seg ut, mens vi lever. Det er her - Jesus drikker vin med os nå. Også selv om vi akkurat i disse dager og måneder ikke kan feire nattverd, som vi pleier. Det er der hvor likeverd av hver eneste menneske, ung som gammel, syk som frisk, baner seg vei. Hvor det ikke bare er et tall i en kold kalkulering. Hvor omsorg finnes. Hvor det arbeides på rett mellom mennesker.

Da kan vi synge lovsangen.

Ta vare på hverandre.

Amen

Hør en lovsang, høye himler,
lytt til sangen, englekor!
Hør en lovsang, folkevrimler,
alle som på jorden bor!
Jesus, fylt av tro og trøst,
løfter høyt i sang sin røst
før han går fra nattverdssalen
for å krysse Kedron-dalen.

Jesus - hør vår Jesus sjunger!
Det er mer enn englesang!
Stille, alle engletunger!
Lytt til denne rene klang!
Himlens hele harmoni
settes nå i melodi
ved vår Jesu munn og hjerte
før ham døden skulle smerte.

Jesus, stem mitt svake hjerte,
stem min tunge, sjel og ånd,
så jeg synger om din smerte,
stem meg med din egen hånd,
så din død den være må
alt hva sjelen nynner på,
og jeg dødens velde tvinger
mens jeg om din seier synger.

Syng, min sjel, og la deg høre,
om din sang har sorgens røst.
Syng, la Jesu Ånd deg røre,
om hans nådes rike trøst.
Syng så om det Jesus led,
om hans kors og kjærlighet,
syng og tro, så skal du stige
syngende til himmerike!

Gud vår skaper. Al naturens velde har du skapt – fra første begynnelse, skaper nå og til siste ende. Uendelig rikdom, storhet og skjønnhet er det. Men også gru og naturkatastrofer, sykdom – som nå, hvor pandemi ikke bare er noe som rammer enkelte, men mange, mange i vårt land og over hele verden. Hvorfor, Gud, finns gruen, tap og sorg? - vi kan bare spørre hvorfor, - la din vernende kraft gripe inn og la oss aldri glemme at vi er din skapninger med like verd, gammel som ung, rask som syk.

Jesus Kristus. Immanuel – Gud med os. Du delte dit siste måltid med disiplene dine. Du deler alt med oss. Du deler ditt nærvær med oss, også når vi er alene. Vær med alle de, som sitter eller ligger ensomme og venter. Vær med de som er syke og lider. Over alt på jorden. Vær med mennesker, som frykter å miste, la oss alltid se din fars rike foran oss, å la det strømme inn til oss, også når det er mørkt rundt os.

Gud Helligånd. Gi oss vilje og kraft til at gjøre det som må gjøres. Gi oss visdom og tålmod til handle rett. Hjelp os til at det vi gjør, blir uttrykk for den kjærligheten, som Jesus forkynte er Guds, og som skal virke blant oss mennesker