Meditasjon - gjetere

Teksten til 3. søndag i påsken

Til Leksvik og Stranda menigheter (og hvem som ellers leser med!)

Jeg er den gode hyrde

Det finnes tre bilder av den gode gjeter – som utrykker noe forskjellig av det som ligger i det Jesus sir med å kalle seg «Jeg er den gode gjeteren».

Han uttrykker noe veldig stort, når han på gresk sir «Jeg er..». Slik sir han det flere ganger i Johannesevangeliet (Jeg er Sandheten, Veien og Livet, jeg er oppstandelsen og livet, jeg er verdens lys, jeg er vintreet, dere grenene, jeg er døren, sauene kan gå inn gjennom, jeg er før Abraham). Han siterer med dette «jeg er» Guds åpenbaring av navnet sitt til Moses i tornebusken: «Jeg er den jeg er» eller som jeg skrev det til konfirmantene mine: «Æ e d æ e» på godt trøndersk (håper jeg) – så godt forståelig som det hebraiske «j h w h».

Det er jo veldig stort når en mann, sønn av en tømrer fra Nazareth, sir: Jeg og Gud vi er ett. Og med Gud mener han makten bakom alt – fra den stille hvisken før big-bang, Guds ord «bli» og alt ble til – til den siste ende, hvor Gud blir alt i alle, hvor lyset som er kjernen i alt liv, fyller det hele, og alt ondt og mørkt har vikt bort.

Han understryker det: Han, Jesus, som gir seg selv og sitt liv, har også makten til at gi seg det tilbake igjen. Det kan kun Gud.

Med alt hva han gjør, sir Jesus hvordan Gud er. Det gjør han så i dagens tekst på én måte med bildet av gjeteren.

Man kan lenges etter den gode gjetermakten. Jeg er den gode hyrde, leste de den gang og vi nå, i salme 23 i Gammel Testamente. Den hyrden leder gjennom det onde, dødsskyggens dal, frem til hvilens vande. Mosaikken fra Ravenna uttrykker dette så enestående sterkt, tenker jeg. Det utstråler ro, hvile, endemålet – men da også den hvile, vi kan finne underveis – når hjertet leilighetsvis ikke er urolig. (Mitt hjerte er urolig til det finner hvile i deg (Augustin)). Det er et sterkt lengselsmål-bilde.

Mange slår seg opp som gjetere. «Don’t follow leaders» sang Bob Dylan tilbake i 60’rne. Han tenkte ikke på Gud, men de som utnevnte seg selv til autoriteter. Det var kanskje lett å synge i en tid, hvor økonomi og mye annet var i fremdrift, jo, krig og undertrykkelse var det mye av og, men det var en optimisme, som lett kunne bli til håpet: vi trenger ikke ledere.

Når skrøpeligheten blir nærværende – ikke bare som en bevissthet om at andre er utsatte – i fjerne land eller bare andre sosiale lag – men den gjelder en selv og omgivelsene sine, eget land og bygd, da tenker man kanskje «Det er bra at noen tar lederskap». Da advarte Jesus – her: noen er bare leiekarer for andre, andre «makter» - Andre steder advarte han disiplene sine mot å bli leder på feil måte: «Verdens herskere kaller seg velgjørere, slik skal det ikke være blant dere, der skal den største være tjener».

Vi skal tenke over hvem og hvilke ledere tjener hvem og hva.

Først og sist skal det lys, som er over Ravennabildet falde inn i tilværelsen. Det gjør det, hvor alle har likeverd, alle aktes som den de er, uansett. Hvor hjelp, omsorg og kjærlighet gis til den, den kan rekke til. Hvor ingen gjøres til middel for et annet menneske, et prosjekt, en idé, et økonomisk regnskap. Guds rike er ute for an oss, uansett truende krefter og makter, døden selv – men det lyser inn til oss i det vi gjør og kan gjøre for hverandre.

Falske gjetere – det kan være det som leder vek – der hvor vi prioritere egen ære og suksess, eller bare setter underholdning høyere end medmennesket. Falske gjetere kan være de, som med stor autoritet sir at noe er nødvendig, men som setter skjel og urett mellom mennesker. Det er sannsynlig leiekarer.

Vi blir aldri ferdige med å skjelne. Heller ikke i oss selv.

Men vi kan la det komme til oss. Lyset.

Det, de to andre bildene forteller om, kan gi motet.

Gud gav seg selv – inn i mørket – for oss og med oss. Jesus viste at også der er Gud, og han tok seg selv ut igjen. Og med seg oss. Viste at mørket ikke er det siste og sterkeste.

Brueghels bilde er veldig sterk – understryker at det ikke er grense for Guds/Jesu hengivelse for oss.

Bildet med gjeteren som kravler ned av uveisomt fjell til det nødstedte lammet, mens grippen allerede henger på himmelen over det, har hengt utallige steder, på bedehus og i hjemmene. Noen har forbunnet det med frelsen ut av synden. Det kan det vel ses som. Men husker vi sammenhengen, da er det frelse for den, som var kommet ut av flokken, de 99 ble hjemme. Den som, av skjebne, kanskje og egne svikt, andres urett eller sykdom, var presset ut i skrøpeligheten – der hvor grippens nedslag er det neste – den gjaldt gjeterens omsorg.

Og som den gjelder deg og meg, skal vi, så vidt det står til oss, la det samme gjelde andre.

Kristen Skriver Frandsen

11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»