Bokens
amerikanske tittel er: A New Climate for Christology.
Den ble skrevet og utgitt
(2021) kort før hennes død - og, som professor ved det
teologiske fakultet i
København Niels Henrik Gregersen skriver i sitt forord
til boken, er det hennes
testamente. Den samler hennes feministisk-teologiske
arbeid med risikoen
forbundet med de metaforene for Gud vi bruker, og
bokens energi kommer fra at
vi stadig konfronteres mer og mer med trusselen verden
står overfor som følge
av menneskets individualistiske grådighet, som er
tydeligst synlig i
klimakrisen. Man kunne fristes til å mene at bokens
tittel kunne snus: (En
søken etter) En ny kristologi for klimaet. Nå er det
ikke en ny kristologi -
noe McFague også forklarer ved å henvise spesielt til
dens røtter i den
østlige, ortodokse kirken. Det avsløres også i det
danske undertittelens første
ord "kenosis".
Forlaget
Boedal skal roses for å utgi teologiske bøker som
har røtter andre steder enn
der dansk teologi vanligvis henter næring. At
McFague skriver i en amerikansk,
kirkelig-teologisk kontekst betyr at hun påpeker
ting vi ofte ikke forholder
oss til. I USA er det stater hvor det er tillatt for
den enkelte skole å velge
å ikke undervise om evolusjonsteorien, høyesterett
har dømt statlige forbud mot
undervisning i evolusjonslæren ulovlig, men skoler
kan velge å la være; den
kirkelige motstanden mot evolusjonslæren fra
fundamentalistisk hold og en
konfronterende holdning til naturvitenskap er sterk
og levende. Dette preger en
del av bokens innhold.
I dansk
sammenheng er hun kanskje litt som en Don Quijote i
kamp mot vindmøller som
ikke står på den danske teologiske høydedrag - men
kanskje nok i obskure
dalstrøk - både i kristen frikirke- og aggressive
ateistiske miljøer. Et
grundvigsk orientert «Menneske først – kristen så»
(som er nok til å leve det
ansvarsfulle livet i forhold til medmennesker og
medskapninger på forhånd uten
kristen tro), kjenner hun ikke, heller ikke at det i
selve skapelsesforståelsen
kan ligge en respekt for naturen, som er nok til
teologisk å kritisere det
moderne synet på naturen (Ole Jensen).
Hun taler
for en postmoderne forståelse av både teologi,
vitenskap og evolusjonslæren -
teologien skal tenke kenotisk, og evolusjonslæren er
i samsvar med en slik
tanke. Hun nevner "survival of the fittest" - men
det er ikke lærens
egentlige poeng for henne. Det egentlige poenget er
at noe må dø for at nytt
liv, nye former for liv, kan oppstå. Veldig
komprimert: Dette svarer til Jesu
ord om at et menneske må miste seg selv, sitt liv,
for å frelse det. Gud er med
i denne prosessen - det viser Kristi kenotiske
overgivelse for menneskenes
frelse. I denne prosessen må vi lære å gi avkall på
vår grådige selv - og ikke
leve av det vi har makt over og eier, men av og i
relasjonene til andre
mennesker. På den måten speiler vi kjærlighetens
dype vesen - samlet i
treenighetens relasjonelle karakter.
Vi må la
Kristus leve i oss, slik at vi kan slippe den
individualistiske
selvopptattheten - som finnes både i den vestlige
teologiske måten å tenke
synd, nåde og frelse på OG i vår kulturs
individualistiske måte å ønske å
berike oss selv på - og samle til oss.
Jeg kan
anbefale boken - det er sunt å tenke gjennom ens
egen tro via et perspektiv som
først og fremst er tilpasset for å kunne se og
fremheve ting i en annen
sammenheng enn vår egen. En sammenheng som likevel
ikke er så fjern, siden mye
finnes her og. Vår forståelse av Gud - gjennom de
metaforene vi bruker (det har
vært McFagues teologiske hovedfokus gjennom tiden -
med deres risiko for
undertrykkelse av mennesker - kvinner - kan stadig
trenge et kritisk blikk. Det
samme gjelder vår forståelse av verden som omgir
oss, som noe vi kan manipulere
og kontrollere (og ikke ser oss selv i grunnleggende
forhold til); det gjelder
også vår forståelse av hva frelse innebærer.
Det
midterste, forholdet til verden, er tydelig i boken.
Men hvordan skal vi forstå
bokens Gud? Noen ganger virker det som en Niels
Grønkjærs "Den nye
Gud", andre ganger nesten "Grosbøllsk", den
allmektige Gud har
abdisert, bare til stede nå i den moralske
fordringen, som ikke døde med Jesus,
men oppstod fra graven som vår mulighet. Og likevel
ikke - den treenige,
relasjonelle dynamikken i Gud - virker i hvert fall
av og til å være mer.
Frelsen? -
helt sikkert ikke den individuelle frigjøringen ved
å høre tilgivelsen av synd.
Hvor man så kan fortsette som før. Heller ikke det
individuelle visumet til
landet bak havet eller nøkkelen til perleporten
etter døden. Frelsen er å leve
det nye livet, deltakende i Gud, Kristus som lever i
meg - veldig banalt sagt
her, og kanskje også litt urettferdig: I kampen for
klimaet. I hvert fall
frigjørelse til å gi Guds kjærlighet plass mellom
mennesker. Det er et liv
båret av mystisk erfaring i gammeldags forstand. Som
Gud har uttømt seg for
meg, må jeg uttømme meg i relasjonene til andre.
Kanskje nesten som en
tidehvervsprest en gang sa: "Slit deg ut på nesten,
for slitt ut skal du
uansett bli". Her bare klimaet i første rekke.
Er det noe
utover denne verden, som evolutionært går mot sin
død, godt nok med noen
tilpassede sterke som holder en stund? Hvis ikke,
hva med de svake som gikk til
grunne - fordi vi sterke ikke bare har vår styrke,
selvbestemmelse,
maktutøvelse overfor naturen - men også overfor
mennesker - hvor vi bruker
makten til å knuse, undertrykke, la urett herske. Er
det gjenopprettelse utover
døden under ruinene i Gaza? Skyttergravene i
Ukraina? McFague tar ikke stilling
til dette, selv om det kunne ligget fint i
forlengelse av nettopp en østlig
inspirert kristendom å tenke en hinsides
gjenopprettelse av det skapte.
Theol-p
har laget et bibelindeks til boken. Se her. (Man får
en rask oversikt over
bibelbruken, da det også er "overskrift" til de
enkelte ordene). Det
vil bli sitert fra boken med relevante
tekstreferanser.
Kristen
Skriver Frandsen
