|
|
|
Jesu myndighet (Lønning)
Jesus opptrådte som en som hadde
myndighet (Mt 7,29). Denne Jesu egne myndighet som
ikke lar seg diskutere og legitimere, men som rett og
slett griper mennesket i og med at det gripes av hans
Ord, rommer igjen i seg det store anstøt: jeg må oppgi
troen på meg selv og tilliten til at jeg skal klare
meg ved min egen sannhetssøken; at jeg må bøye meg inn
under myndigheten.
Dette ble langt på vei oversett både av ortodoksien og
av opplysningsteologien, som begge ensidig
understreket læren, og dermed i for høy grad kom til å
se troen som intellektuell tilslutning…
Helt overhånd tok denne tendensen i 1700-tallets
rasjonalisme, hvor Jesus nettopp ble oppfattet som
forkynner av en rekke moralske sannheter, som den
ypperste av alle menneskehetens lærere… ../.. hans
viktigste ærend er å vise dem hvor fjernt de står fra
[den bibelske] Gud, ja, og så å være «veien, sannheten
og livet» som alene bringer mennesket tilbake til
Faderen.
Tydelig er det da også at Kristus ikke er lærer på den
måte at hans ærend er å dosere kunnskap, denne være
seg «fornuftig» eller «fornuftsstridig», for mennesker
hvis største ulykke er manglende informasjoner. …
Mennesket mangler ikke kunnskap, det mangler evne,
vilje og kjærlighet.. Han preken er ikke frelsende
kunnskap, men kunnskap om en frelsende kjensgjerning
.. saken er kjensgjerningen, ikke menneskets
forståelse av den. .. [Han lærer profetisk].. Med sitt
liv, sin død, sin oppstandelse og sin gjenkomst til
dom er han selve den bibelske profeti. (s 119-121 i
Per Lønning: Hva er kristendom).
Boken på
Nasjonalbiblioteket
|
|
|