Theol-P forside - De danske tekster - De norske tekstene - Hvordan.. - Om.. -























Citater fra litteraturen

En ny måte (september 2021) å organisere sitater fra (fag)litteraturen. Det mere utfoldede sitat findes her - fra hovedsiden til den enkelte søndagen, vil det bli sitert kort med lenke hit.

  4. søndag i fastetiden - tilbage til Teksten denne uge









Sitater til Johannes 6. Teksten til 4. s. i fasten III. Joh. 6,24-36.

Det er vist ingen som mener at Johannes ikke kjente til nattverden, snarere at det var en selvfølge, så han ikke trengte å skrive om den i forbindelse med det siste måltidet samme med disiplene. Men Joh, kapitel 6 i høy grad er tolkning av nattverdens betydning.

Notto Thelle peker på at det for Johannes nokk ikke er sakramentet som ritual det er viktig, men troen som erfaring og livsforvandlede kraft. Ordet, ånden og gjerninger henger sammen. Valen-Sendstad hefter seg spesiell (i den apologetiske samtale) ved at vi skal forstå bespisningen (og utlegningen) som at Gud ikke bare en gang frelste, men er med hele tiden som næring, trøst og håp. Per Lønning fremhever at nattverd og inkarnasjon henger sammen. Vekker nattverden anstøt er det fordi inkarnasjonen gjør det. En åndelighet som ikke kan med nattverden kan ikke med at Gud ble menneske. Nattverden henter sin betydning fra den historiske Jesus.
Det Ord som inkarnerte seg, og ved ånden stadig inkarnerer seg, som trøst, mål, og blir livsforvandlende gjerninger. ( Den siste setningen er redaktørens, men slik henger alle tre sitatene faktisk sammen -ksf.)

 

Notto Thelle: Gåten Jesus [s. 97]

Det er mye som tyder på at Johannes forutsatte kirkens tradisjon — evangeliet ble til mot slutten av det første århundre, og kirkens lære og ordninger var i ferd med å finne fastere former. Samtidig ser det ut til at han er mindre opptatt av sakramentenes rituelle sider, og heller markerer troen som indre erfaring og forvandlende kraft. Når han andre steder lar Jesus omtale seg selv som «livets brød» og «det levende brød», kan det virke som om han har nattverden i tankene (Joh 6:47-58). Men ordene knyttes sammen med en karakteristisk johanneisk tale om den mystiske enheten mellom den enkelte og Kristus (Joh 6:56-57). Den «maten» han selv lever av, er å gjøre Guds vilje og gi liv til verden (Joh 4:32-34; 6:35-39). Det skulle da også være den «mat» som hans disipler lever av (Joh 6:57-58), for den som tror på Kristus, vil også gjøre de gjerningene han gjør, ja enda større gjerninger (Joh 14:12). Leser man evangeliet i sin helhet, er det liten tvil om at det er kjærlighetens gjerninger som er det største: å reise mennesker opp til nytt liv, å tjene andre, å elske sine brødre og søstre.
På denne bakgrunnen er det kanskje ikke så overraskende at det ikke er det sakramentale måltidet som beskrives under Jesus siste samvær med disiplene, men fotvaskingen (Joh 13:1-17).

Fartein Valen-Sendstadt: Hva er kristen tro? [s. 141]

Valen-Sendstad diskuterer møtet med kritikk av troen på Gud. Det er momenter, som er fundamentale i svaret på kritikk. Første momentet er fokus på de grunnleggende frelseshandling: Jesu lidelse og død – ikke bare religiøs retorikk – så kommer andre momentet, som forholder seg til ord i søndagens tekst:

Det andre moment fokuserer på vandringen: Folket gjennom ørkenen, Jesus sammen med disiplene på vei opp til Jerusalem og Guds folk på vei til det nye Jerusalem. Gud forkynnes og tegnes her som Han som er med (Matt 1,23; 28,20). Guds arm ligger ikke bare i bunnen. Den går med. Bergingsaksjonen var første skritt på vandringen mot den dag da lyset for godt skal fortrenge mørket. Nå går han også med. Han gir næring, trøst og håp (Joh 6,35; Luk 15). Til tider blir det sterke opplevelser. Det var som en ble hentet hjem til omfavnelse og fest (Matt 14, 30f; Luk 15,20).
Det er viktig å holde disse trekk fram når en jobber med Gud og lidelse. De viser at Gud er nær. Mørket og lidelsen er ikke total, selv om det til tider kan se slik ut. Det finnes blafrende lys, uansett mørke.

Tredje momentet: Gud var ikke borte. Fjerde momentet: Målet med det hele. Femte: Gud definerer seg selv. Sjette: Guds virke i skaperverket.

Per Lønning: Hva er kristendom? [s. 168f]

Det kan her være grunn til å trekke inn Joh. 6, 32—65, og særlig til å holde versene 53 og 63 sammen. [53: Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere» og 63 «Det er Ånden som gjør levende, kjøttet duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv»]. I dette skriftavsnitt er det tydelig hvorledes inkarnasjon og nattverd opptrer i den intimeste forbindelse. Jesu kjød og blod er selve «det brød som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv». Nattverdens anstøt føres tilbake på inkarnasjonens anstøt. Derfor kan det på den ene side hete at den som ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, ikke har liv i seg. Mens det på den annen side heter at kjødet i seg selv intet gagner, og at det er Ånden det hele kommer an på. Nattverden henter hele sin betydning fra den historiske Jesus Kristus og hans frelsesverk. En åndelighet som ikke kan med nattverden, er derfor ensbetydende med en åndelighet som ikke kan med at Gud ble menneske — altså: vantro.