| Indhold: |
||||||
| "Teksten
denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her. En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen.
|
||||||
|
Allehelgen 2021 (norske andre
tekstrekke) [Søndagen på Teksten denne Uken /
Teksten denne uge] Kristen Skriver Frandsen Preken til Allehelgen 2021, Ørland Kirke. Tekst. Mt. 5,13-16 I dag, Allehelgen er det viktig at det tales om hjem. Det finnes hjem – bakom allting. Det finnes – også når vi opplever mangel på hjemlighet – hvor det som har vært «hjemme» har blitt mindre hjemme end før. Når vi erfarer døden møter oss, da blir verden ofte litt mindre hjemlig end før. I noen tilfelle kan vi ryste det av os, eller komme igjennom det, som vi sier – i andre tilfelle ikke. Da er det viktig å høre hva evangeliet sier om døden, men også om å være på vei med hverandre. Vi har i dag hørt de fantastiske ordene fra bergprekenen. Dere er verdens lys, dere er jordens salt. Akkurat før dem har Jesus sagt til tilhørerne: Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.. (og han nevner flere) .. de er salige – eller med andre oversettelsesnyanser: lykkelige, velsignede, heldige - for stor er lønnen de har i himmelen. De kan være det, fordi det er en verden bakom verden, et annet rom end det vi befinner os i, mens tiden løper. Himmelen er, det evige er. Vi skal legge merke til dette ER. De er det, de skal ikke bare bli det engang. Hvem var de så, de han snakket til? Disiplene ja, de var rett rundt ham, men da bredte skaren – folk – seg ned over fjellet. De var, som forresten disiplene og, vanlige folk. Med store og små sorger, - neppe så mange av de betydende i samfunnet – men de er lys, for de er skapt med lys – og de skal da gjøre noe for så vidt mulig at la lyset skinne for andre – ikke sette det under et kar. Dere er lys. Akkurat i denne uke fulgte jeg en samtale mellom to. Den en sa til den anden, som faktisk hadde gjort noe fint, da han så ikke riktig ville ta mot skryt: «Nå skal du ikke sette dit lys under et kar!» Til det svarte han: «Nei, slett ikke heller, når ens lys ikke er større end det kan stå under et fingerbøl». Tenker en og annen slik, at jeg får det visst ikke til, det med lyset, så sir han også: Dere er saltet. Saltet er det som virker i det usynlige, gjør frisk, gir smak. Ja, men, når gjorde vi det – da svarer han, det gjorde du, da du gjorde det og det, og folk visste langt fra alltid at de hadde gjort det. Jeg ser så tydelig det fjell for meg. Men da ser jeg en ting til. De ordene hørtes jo ikke bare den gang, de har blitt hørt ned gjennom hele historien helt ned til os. Fjellet blir så mye større – det strekker seg fra Jesus, der på toppen, og helt ned til oss, som sitter her. Vi er lys og salt – og vi er det med alle dem, som har gått forut – som vi ser på veien opp ad fjellet. Det er store, kjente personer. En Frans av Assisi, en Morten Luther, en Terese – en Sunniva av Selja – mange flere – helgener – men ser vi rett, så ser vi en uendelig skare av små lys, og vi fornemmer saltet – det er menneskene. De som bar ordene videre «salige er dere..», og hele tiden fornyede lengselen etter rett, fred, offervilje, renhet . . og var med til å skape små eller større glimt av evighet på jorden. Som med kirkens historie – eller bare den felles historie - er det med våre egne livs historier hver især. De som er gått forut var lys og salt for oss. Dem, vi har mistet. Noen var lys, som fylte – og hvor det ble rart mørkt, da de var borte. Andre har vært lys på mere dempete måter, men likevel lys på vår vei. Andre har vært salt i vårt liv. Vi ble holdt friske – noen ganger på grunn av ting vi måtte ta os av, andre ganger på andre måter. Vi har blitt fortalt – og vi har lært å lytte. Selv der hvor demensen begrenset antallet av historier så de ble stadig færre, kunne vi merke kjærligheten bak. Og den kjærligheten, vi selv hadde, ble vekket igjen og igjen – også når ting var slitsomme. Kolbein Flakeid sier i ett dikt fra diktsamlinga «Opp- og utbrudd»: Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg finner nok frem Døden er ikke så skremmende. Det er veier, og folk har gått dem før oss, og kvistet løype. Det er vei og det er et hjemme bakom døden. Derfor kan vi være salige, lykkelige, heldige, - når alt er godt, selvfølgelig, men også når tingene strammer til, hvor det knapp synes det er vei, når vi mister eller selv står for å skulle dø. Der er et hjemme – større end alt annet, det er evig. Alle vi som har stått ved barnehagens dør eller en skoles port, eller et tog, ens barn skulle komme hjem med, og kort har fryktet, tenk hvis barnet nå ikke er der – kan leve seg inn i erfaringen som Johann Gripp dikter om, bare nå sett fra barnets vinkel: Barn har en egen måte å bruke språket på. I barnehagen der sønnen min går, blir de for eksempel «henta». Sunniva, du er henta! roper de, når for eksempel Sunniva blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene løper hvinende nedover skråningen rett i armene på den som står ved porten og er kommet for å hente. Når også jeg en gang får øye på at noen står i porten og skal hente meg da håper jeg, at det vil skje nøyaktig slik. Salige er dere. De, som du mistet, ble henta. Du blir henta. Lov og takk og evig ære være deg Gud fader, Gud Sønn og Gud Helligånd, en sand treenig Gud, fra første begynnelse, nå og alltid. |
||||||