Theol-P forside - De danske tekster - De norske tekstene - Hvordan.. - Om.. - TdU hver uge i egen mailboks

Søgeord: "Teksten denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her.  En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen. 10. s. i treenighetstiden 2022 [Søndagen på Teksten denne Uken] Om tekstene til 10. søndag i treenighetstiden. Av Kristen Skriver Frandsen 1 Mos 33,1-11 (preketekst), Mark 11,25-26 og Ef 4,29-32 https://bibel.no/Nettbibelen/Kirkearets-tekster?snorder=52 Det kan jo ikke være tvil om at tilgivelse og forsoning har primat i den virkelighet, Kristus vil ha skal være mellom mennesker – i Guds rike, om en vil. Og at det er det, som har formet tekstutvalget. Så evangelieteksten uansett den ikke er prekentekst er fortegn for det hele. Og vi skal tilgi her og nå, som vi står der foran alteret. Det er ikke åpnet for muligheten å sette betingelser, som fx erkjennelse og anger hos den skyldige, tilgivelsen skal i situasjonen være betingelsesløse, det er betingelsen for at Gud heller vil tilgi oss. Hos Matteus lar Jesus disse ordene følge Fadervårs «"tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» og klare liknelser understreker dette poenget. (fx Mt. 18, den ubarmhjertige tjeneren). Fortellingen om Jakobs møte med Esau kan lett drukne i folkloristisk historiefortelling. Men poenget er vel at den betingelsesløse tilgivelse er ikke noe vi kan satse på hos andre, eller forvente. (Den kan vi bare høre som noe en selv er fordret til å gi). Jakob forventer absolutt ikke tilgivelsen. Han prøver jo så vidt mulig å kjøpe seg til den med forutsendte rikelige gaver (kapitlet før). Og han håper. Med ydmyke gestus nærmer han seg. (Om det skal forestille egentlig anger, eller bare menneskelig kjøpmannskap kan nokk ikke avgjøres). Esau synes ikke å bry seg uansett. Men som en skapelsens gave er tilgivelse menneskets mulighet. Vi lærer den å kjenne i vårt gudskapte liv med hverandre – i familiens fang, fx. – Esau ser sin bror – og kysser* ham. Tilgivelsens kyss. Det denne skapelsens gave vi fordres til å late gjelde alle som har gjort oss ondt. Men det er for meg tvilsomt at denne teksten helt kan tjene et rimelikt formål for søndagen: at meddele tilgivelsens nødvendighet. Fokus i hele fortellekomplekset i GT er at Gud fører Jakob igjennom til å bli Israel, stamfar til det egentlige, velsignede Gudsfolket. (Vi finner nettopp innen møtet med Esau fortellingen om Jakobs nattlige kamp med Gud/en engel). Forut for det har vi hørt om hvordan han ved mindre anstendige metoder og i hvert fall under sterk motstand fra onkelen Laban slipper unna ham – enda med det meste av hans eiendom, derfor forfulgt av Labans sønner. Han er på flukt – Rakel har for en sikkerhets skyld stjålet Labans husguder! – Gud har sin plan, og han gjennomfører den, både ved hjelp av og på tross av menneskenes ofte mindre skjønne handlinger. Esaus tilgivelse av Jakob betyr at planen føres igjennom. Og det er ikke den vanskelige tilgivelse, vi er vitne til. Knapp den eksemplariske. Det er den sterke, den som skal tilgi en svakere. Den svakere utstiller og ydmyker seg selv. Og på den måte også innrømmer sin synd. Viser kanskje at han angrer. Det er ikke vanskelig for den sterke å tilgi – og enda se en bror i synderen. Langt vanskeligere er det å tilgi, når en annen oppleves som den sterke, som en der har ødelagt ens liv – og faktisk har gjort det.  Kan man gjøre det uten å møte akkurat erkjennelse og anger?  Kan den enkelte tilgi en gitt, egentlig brøde? Som har ødelagt vesentlige deler, kanskje det meste av ens liv? Er det, hva Jesus krever?  Akkurat hørt av den enkelte, som sagt til den enkelte da går det. Men ikke som noe en kan fordre av andre. Jeg tror ordene er sagt med et perspektiv, som rekker ut over den vanlige tid og eksistens: Gud rike er nær, allerede på vei inn i våre liv, når vi tror. Derfor dette hastverk – du kan ikke bare leve ut fromheten din, be ferdig, og da overveie den annens skyld. Guds rike er nær. Det som preger Guds rike sterkest er tilgivelse og forsoning. I forhold til Gud og blant mennesker, og denne forsoningen skal brede seg ut. Riket er der, rett bakom en membran – det virker igjennom. Sannheten – den fulle – er nær. Da kan dere ikke stå å føre komiske småregnskaper – så altså derfor: tilgi! Det er vinkelen, Jesus taler under – tror jeg. Det kan den enkelte høre. Men, som sagt, det kan ikke kreves av andre. En biskop, som har vært vitne til misbruk i sin kirke, kan ikke etterpå si til ofrene, som Herren tilgir oss, må dere også tilgi de som har krenket dere. Boken Solsikken av konsentrasjonsleir fangen og senere nazijegeren Simon Wiesenthal handler om hvordan han ikke kan tilgi en SS-offisers forbrytelser mot andre i hans folk. Det hadde han heller ikke kunnet om han var kristen. En befolkning, som handlet urett mot et mindretall kan heller ikke bare si, nå må vi kommer videre. Dere må tilgi oss. Sandheten må frem, erkjennelsen, hos de som krenket, og anger, forsøk på gjenopprettelse må til før det kan bli tale om at de krenkede skal tilgi. Sandhets- og forsoningskomiteer er på sin plass – i Sørafrika, hvor vi først hørte om en slik, som den er i vårt eget land. Det er og blir kompleks. Av og til sier vi: Du må tilgi for selv å komme videre. En selv-terapeutisk tilgivelse. Kanskje det ikke blir terapeutisk vellykket, men det onde bare ligger kvar som en betent svull. Minimum vi kan gjøre for andre er å gi medhold i å forlange sandheten frem, erkjennelse, anger – og ønske om og forsøk på gjenopprettelse, hvor det er mulig. Men menneskene er kronglete. Det er jo ikke enhver som klager og opplever seg krenket, som bare har retten på sin side. Søken etter sannhet må alltid også være en søken etter sannheten om en selv. Det er IKKE en preken – men kanskje litt av veien imot den? Helst vil jeg formidle en tro på Guds rikes nærhet. At det som er hinsides all vår tid, og hvor alt er godt, samtidig – i tro – kan oppleves helt nær nå. At bønnen «komme dit rike» er en bønn i en bevissthet om en virkelighet, større og hinsides alt, og samtidig om at den virkeligheten trenger inn i våre liv, mens vi lever. Former livet. Gudsrike-aktig. Også med forsoning. Dette kan med rimelighet høres som poeng i både evangelium og epistel. Det vanskelig å høre dette i søndagens preketekst…