Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: # Teksten denne uge's Prædikensamling Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen. Prædikant: Annette Dreyer 2. s. i treenighetstiden I dagens evangelietekst hører vi om et gjestebud – en stor fest – med en gjesteliste som bare blir kortere og kortere. Et gjestebud var ingen hvilken som helst fest, det var stort og ekstravagant og det skulle noe til for å si nei til noe slikt. Likevel melder gjestene avbud, en etter en. Én har akkurat gifta seg, en annen har kjøpt nye okser som skulle kjøres inn, en ville sjekke det nye jordstykket sitt. Og slik fortsatte det – den som hadde invitert hadde til slutt ingen gjester likevel. Unnskyldningene var ganske dårlige, både i datidas sammenheng og i vår egen. Ny sivilstatus, en åker og noen okser ble stående i veien for dem som var invitert. Det var ikke unikt for den tida. Også nå opplever mange å bli valgt vekk enten fordi man er den eneste i vennegjengjen som er singel, og så plutselig passer man liksom ikke inn lenger slik man gjorde før. Oksene og jordstykket representerer jobb og forpliktelser – som jo er helt reelle faktorer i livene våre, men som likevel alt for ofte kommer foran fellesskapene vi er en del av. Det er jo helt forståelige grunner, men når det stadig er jobb og andre ting som kommer først da lider fellesskapet. Gjestene som melder avbud blir et speil på oss som hører teksten i dag. Noen av dere som er her har kanskje en balanse i livet der både jobb, de næreste relasjonene og de større fellesskapene får næring. Mens andre kjenner på krysspresset mellom egne og andres forventninger, og har ikke helt funnet ut av det ennå. Lider fellesskapene fordi vi føler vi må følge opp alt mulig annet? Eller er det venner i vår nærhet som ikke lenger blir inkludert fordi de ikke passer inn like godt som før? Det finnes like mange svar som det fins mennesker her i dag, og svarene våre er farget av hvor vi er i våre egne liv. Men spørsmålet skal få lov å bli stående og dirre. Men det er flere spørsmål å kjempe med i denne teksten. For hva skjer egentlig, når verten skjønner at stolene rundt bordet vil forbli tomme? Verten i fortellingen inviterer bredere ut. Eller kanskje er invitere et litt sterkt ord. For hva er det egentlig som skjer? Først er det de fattige, blinde, vanføre og lamme som blir hentet inn. Hentet inn. Smak litt på den setningen. Hent inn de fattige og blinde og lamme. En som er lam som blir hentet inn, har hun noe valg? Selv om lignelsen er oppdiktet, blir jeg nysgjerrig på hvilke erfaringer disse ordene brakte – og fremdeles bringer --  fram hos mennesker som kanskje ikke hadde fått velge selv over hvor de skulle være eller under hvilke premisser man kunne delta på noe. Er det et valg når noen bestemmer seg for å hente noen andre inn? Også i dag er dette relevante spørsmål å stille seg. Får alle bestemme over sin egen kropp og sin egen hverdag? Det er ikke lenge siden det var nyhetssaker om hvordan spesialtaxier – som er helt essensielle for at mennesker i rullestol skal komme seg rundt – ikke var trygge for passasjerene sine. Foreldre til barn med funksjonsnedsettelser fortalte at de hadde opplevd at barnet deres ble satt av utenfor feil adresse, og sykehjem kan rapportere om det samme: det hender mennesker blir behandlet som forsendelser som skal fraktes, og ikke som levende mennesker med verdi og rett til medbestemmelse. Derfor dirrer også dette spørsmålet med i teksten: hvem er det som inviterer? Og på hvilke premisser?   Og så står det videre at folk på veiene og stiene ble nødet til å komme inn. Måtte de overtales? Jeg har latt meg fascinere av det. Hvorfor sa de ikke bare ja med en gang? Kanskje måtte de overtales fordi de ikke visste hva som ville vente dem? Kanskje hadde de erfaringer som gjorde at de hadde gode grunner til å ikke bli med på fest hos noen velstående – selv om det var såpass små forhold at man ikke var totalt ukjente for hverandre. Jeg undrer meg og lurer på om disse som ble hentet inn eller nødet til å komme hadde noen erfaringer som verten var blind for. Overklassen – som har råd til å lage en svær fest – har kanskje blindsoner overfor middelklassen eller arbeiderklassen. Og dem som ikke vanligvis blir invitert til gjestebud hos en rik vert kan jo synes det er ganske stressende å ikke vite kodene. Alle disse spørsmålene skal få bli med oss når vi leser denne teksten. Ikke fordi de skal overskygge eller ødelegge en ellers fin tekst som handler om å inkludere og å skape fellesskap, men fordi spørsmål som dette er helt nødvendige å stille seg hvis vi faktisk har lyst til å skape fellesskap der alle er like viktige. Jeg tror nemlig ikke det er tilfeldig at lignelsen Jesus forteller har et utfordrende og kanskje provoserende språk. Hvis vi sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den, så har nemlig lignelsen gjort det den skal. Ambivalensen vi kjenner når vi stiller oss spørsmål som dette, er nemlig en stor ressurs. Hvis spørsmålene kan hjelpe oss til å se verden fra en annet perspektiv – i alle fall av og til – så tror jeg vi fanger opp mer av hva som skjer rundt oss. Er fellesskapet åpent for å ta inn over seg minoriteters erfaringer av utenforskap og av å ikke passe helt inn, så skjer det noe med fellesskapene som dannes. Da stivner de ikke. For da kan erfaringene til henne som har opplevd å bli hentet inn til settinger hun kanskje ikke har valgt selv, forme hva et fellesskap som er ivaretakende også for henne, kan være. Det forløsende i teksten er nettopp dette – at rundt dette bordet, der vi på hver våre måter har havna, rundt dette bordet bryter Guds rike fram, der sitter det forskjellige mennesker. Alle speiler på hver sin måte Guds bilde, for Gud har formet hvert eneste menneske og gleder seg over hver eneste en av oss. Og rundt dette bordet, der mennesker med så ekstremt forskjellige bakgrunner, hudfarger, funksjonsvarianter, erfaringer, legninger – ja alt, de som sitter rundt dette bordet må forholde seg til hverandre. Når maten skal sendes over bordet, når glassene skal fylles, når samtalen skal flyte – da utsettes vi for hverandre og blir ikke lenger fremmede for hverandre. Rundt et bord sitter vi side ved side, og vi møter hverandres blikk. Da kan ikke mennesker reduseres til bare én ting eller egenskap. Når vi sitter slik, ansikt til ansikt, skulder mot skulder, når vi deler brød og vin og lar oss bevege og påvirke av hverandre der bryter Guds rike fram. For der Guds rike bryter fram, der begynner mennesker å dele.     Suppl tekst Suppl tekst