Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -
| Søgeord: # |
||||||
| Teksten
denne uge's Prædikensamling Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder. De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen.
|
||||||
 Et sitat av Luther: Du skal ikke tro, at kun det er tyveri, som består i, at du røver det fra din næste, som hører ham til. Du stjæler lige så meget som når man stjæler penge fra en andens pung eller kiste, hvis du ser at din næste lider af hunger, nød, tørst osv., eller ikke har sko og klæder eller et sted at bo, og du ikke hjælper ham. For din ejendom er ikke din, du er blot indsat som forvalter over den, for at du skal dele ud til dem, som trænger til det .. Derfor er en rig mand, som ikke er en tyv, ja, en stor tyv, en sjældenhed. Det ville også behøves et langt tov, for at hænge sådanne store tyve. Sådanne tyve findes der imidlertid ikke så mange af, for den almindelige mand har ikke så stor ejendom, som de rige, der blot skraber, flår, udpiner og udbytter de fattige og samler store skatte. Det er dem, som er de virkelige og største tyve, og dem hænger man ikke i galgen, men de får ære af alle og de øverste pladser, men de vil ikke undgå galgen til sidst. Djævelen vil selv blive mester over dem. Han vil binde dem fast i Helvede, så de ikke kan komme væk fra ham. Martin Luther. WA 16. 513 (Prædikener over Anden Mosebog, 1524-27) |
||||||
| Knut
Grønvik 4. s. i treenighetstiden
Tekstbetraktning til Markus 10,17–27 Bedratt, bedrøvet og forskrekketEr det mulig å
bli rik uten å bedra noen?
Kan vi ha god samvittighet, vi rike, og regne vår
rikdom som ærlig og redelig
og vel fortjent? Ser vi derimot rikdommen i et større perspektiv og bytter synsvinkel fra jus til moral, virker ikke saken like opplagt. Rikdom hos den ene har jo til alle tider vært tuftet på fattigdom hos den andre. Rikdommen lever av fattigdommen; skaper den, så å si. Og selv om det ikke alltid er så lett å se en direkte sammenheng mellom min rikdom og min nestes fattigdom, er jo likevel de faktiske forhold ugjendrivelige: Det store flertall på kloden er fattige, mens et mindretall er rike. Har ikke da vi rike, i praksis, enten vi ønsket det eller ei, bedratt våre fattige medmennesker? Det er i alle fall grunn til å spørre. Og grunnen blir ikke mindre når vi finleser fortellingen om den svært rike mannen som kom til Jesus og ville vite hva han måtte gjøre for å få det evige liv – på toppen av den overflod han eide. Jesus svarer med å ramse opp budene for ham, og til vår overraskelse hører vi Mesteren føye inn et bud som ellers ikke hører med på lovens to tavler: «Du skal ikke bedra noen.» Hvorfor var det nettopp denne tilføyelsen Jesus kom med – til en rik mann? Hvorfor nettopp utfylle budene med et som forbyr bedrageri? Det er i alle fall grunn til å spørre. Men om det nå likevel skulle være mulig for rike mennesker å holde også dette budet slik den rike mannen påstod, er nok likevel faren stor for at man i det minste bedrar seg selv. «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss,» skriver apostelen Johannes (1 Joh 1,8). Senere i samme brev formaner han oss til en kjærlighet som ikke er bedrageriske tomme ord, men sann: «Den som ser sin bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg?» (3,16). Er det mulig å være rik uten å bedra seg selv, uten å bortforklare den syndige sammenhengen mellom de manges fattigdom og egen rikdom? Er det mulig å være rik uten å bli lurt av rikdommens eget bedrag til et liv der trangen til å eie mer og mer, i praksis, enten vi ønsker det eller ei, blir viktigere enn nestekjærligheten? Det er i alle fall grunn til å spørre. Teksten er
med Knut Grønviks tilladelse hentet fra
Facebook-gruppen "Det norske prekeskap" - Har
været bragt i Vårt Land.
Det er grunn til å gå bedrøvet bort. Eller bli forskrekket, slik Jesu disipler ble.
I dagens evangelietekst hører vi om et gjestebud – en stor fest – med en gjesteliste som bare blir kortere og kortere. Et gjestebud var ingen hvilken som helst fest, det var stort og ekstravagant og det skulle noe til for å si nei til noe slikt. Likevel melder gjestene avbud, en etter en. Én har akkurat gifta seg, en annen har kjøpt nye okser som skulle kjøres inn, en ville sjekke det nye jordstykket sitt. Og slik fortsatte det – den som hadde invitert hadde til slutt ingen gjester likevel. Unnskyldningene var ganske dårlige, både i datidas sammenheng og i vår egen. Ny sivilstatus, en åker og noen okser ble stående i veien for dem som var invitert. Det var ikke unikt for den tida. Også nå opplever mange å bli valgt vekk enten fordi man er den eneste i vennegjengjen som er singel, og så plutselig passer man liksom ikke inn lenger slik man gjorde før. Oksene og jordstykket representerer jobb og forpliktelser – som jo er helt reelle faktorer i livene våre, men som likevel alt for ofte kommer foran fellesskapene vi er en del av. Det er jo helt forståelige grunner, men når det stadig er jobb og andre ting som kommer først da lider fellesskapet. Gjestene som melder avbud blir et speil på oss som hører teksten i dag. Noen av dere som er her har kanskje en balanse i livet der både jobb, de næreste relasjonene og de større fellesskapene får næring. Mens andre kjenner på krysspresset mellom egne og andres forventninger, og har ikke helt funnet ut av det ennå. Lider fellesskapene fordi vi føler vi må følge opp alt mulig annet? Eller er det venner i vår nærhet som ikke lenger blir inkludert fordi de ikke passer inn like godt som før? Det finnes like mange svar som det fins mennesker her i dag, og svarene våre er farget av hvor vi er i våre egne liv. Men spørsmålet skal få lov å bli stående og dirre. Men det er flere spørsmål å kjempe med i denne teksten. For hva skjer egentlig, når verten skjønner at stolene rundt bordet vil forbli tomme? Verten i fortellingen inviterer bredere ut. Eller kanskje er invitere et litt sterkt ord. For hva er det egentlig som skjer? Først er det de fattige, blinde, vanføre og lamme som blir hentet inn. Hentet inn. Smak litt på den setningen. Hent inn de fattige og blinde og lamme. En som er lam som blir hentet inn, har hun noe valg? Selv om lignelsen er oppdiktet, blir jeg nysgjerrig på hvilke erfaringer disse ordene brakte – og fremdeles bringer -- fram hos mennesker som kanskje ikke hadde fått velge selv over hvor de skulle være eller under hvilke premisser man kunne delta på noe. Er det et valg når noen bestemmer seg for å hente noen andre inn? Også i dag er dette relevante spørsmål å stille seg. Får alle bestemme over sin egen kropp og sin egen hverdag? Det er ikke lenge siden det var nyhetssaker om hvordan spesialtaxier – som er helt essensielle for at mennesker i rullestol skal komme seg rundt – ikke var trygge for passasjerene sine. Foreldre til barn med funksjonsnedsettelser fortalte at de hadde opplevd at barnet deres ble satt av utenfor feil adresse, og sykehjem kan rapportere om det samme: det hender mennesker blir behandlet som forsendelser som skal fraktes, og ikke som levende mennesker med verdi og rett til medbestemmelse. Derfor dirrer også dette spørsmålet med i teksten: hvem er det som inviterer? Og på hvilke premisser? Og så står det videre at folk på veiene og stiene ble nødet til å komme inn. Måtte de overtales? Jeg har latt meg fascinere av det. Hvorfor sa de ikke bare ja med en gang? Kanskje måtte de overtales fordi de ikke visste hva som ville vente dem? Kanskje hadde de erfaringer som gjorde at de hadde gode grunner til å ikke bli med på fest hos noen velstående – selv om det var såpass små forhold at man ikke var totalt ukjente for hverandre. Jeg undrer meg og lurer på om disse som ble hentet inn eller nødet til å komme hadde noen erfaringer som verten var blind for. Overklassen – som har råd til å lage en svær fest – har kanskje blindsoner overfor middelklassen eller arbeiderklassen. Og dem som ikke vanligvis blir invitert til gjestebud hos en rik vert kan jo synes det er ganske stressende å ikke vite kodene. Alle disse spørsmålene skal få bli med oss når vi leser denne teksten. Ikke fordi de skal overskygge eller ødelegge en ellers fin tekst som handler om å inkludere og å skape fellesskap, men fordi spørsmål som dette er helt nødvendige å stille seg hvis vi faktisk har lyst til å skape fellesskap der alle er like viktige. Jeg tror nemlig ikke det er tilfeldig at lignelsen Jesus forteller har et utfordrende og kanskje provoserende språk. Hvis vi sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den, så har nemlig lignelsen gjort det den skal. Ambivalensen vi kjenner når vi stiller oss spørsmål som dette, er nemlig en stor ressurs. Hvis spørsmålene kan hjelpe oss til å se verden fra en annet perspektiv – i alle fall av og til – så tror jeg vi fanger opp mer av hva som skjer rundt oss. Er fellesskapet åpent for å ta inn over seg minoriteters erfaringer av utenforskap og av å ikke passe helt inn, så skjer det noe med fellesskapene som dannes. Da stivner de ikke. For da kan erfaringene til henne som har opplevd å bli hentet inn til settinger hun kanskje ikke har valgt selv, forme hva et fellesskap som er ivaretakende også for henne, kan være. Det forløsende i
teksten er nettopp dette – at rundt dette bordet, der
vi på hver våre måter har havna, rundt dette bordet
bryter Guds rike fram, der sitter det forskjellige
mennesker. Alle speiler på hver sin måte Guds bilde,
for Gud har formet hvert eneste menneske og gleder seg
over hver eneste en av oss. Og rundt dette bordet, der
mennesker med så ekstremt forskjellige bakgrunner,
hudfarger, funksjonsvarianter, erfaringer, legninger –
ja alt, de som sitter rundt dette bordet må forholde
seg til hverandre. Når maten skal sendes over bordet,
når glassene skal fylles, når samtalen skal flyte – da
utsettes vi for hverandre og blir ikke lenger fremmede
for hverandre. Rundt et bord sitter vi side ved side,
og vi møter hverandres blikk. Da kan ikke mennesker
reduseres til bare én ting eller egenskap. Når vi
sitter slik, ansikt til ansikt, skulder mot skulder,
når vi deler brød og vin og lar oss bevege og påvirke
av hverandre der bryter Guds rike fram. For der Guds
rike bryter fram, der begynner mennesker å dele.
|
||||||
| Suppl tekst | ||||||
|
||||||
| Suppl tekst | ||||||