Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -



















Søgeord:
#


Teksten denne uge's Prædikensamling
Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.
 De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk.
Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen.








  Det er en litt lang preken. Men da den forholder sig til basale ting i den kristne troen mener jeg her i 2024 at den ikke er foreldet



Kristen Skriver Frandsen

Fastelavns søndag 2024 - en preken helt tilbake fra 1994 - oversat til norsk

Siste søndag etter helligtrekongersdag 1994
Sthens Kirke, Helsingør - dåp

Hvert eneste menneske har en plass på jorden. Det høres ut som en selvfølgelighet. Det er det også - på samme måte som livet er selvfølgelig. Men det er faktisk ikke så selvfølgelig. En dag har vi ikke lenger vår plass.

"Som gresset er et menneskes liv,
det blomstrer som markens blomster,
når en storm farer over det,
er det ikke mer, sin plass ser det aldri igjen"
 - står det i en av GTs salmer (103,16)
-- "sin plass ser det aldri igjen".

Det viktigste med vår plass er ikke at det er et geografisk sted, en fast adresse. Også nomader har sin plass. Og flyktninger. Det viktigste er at vi har en plass i forhold til andre mennesker. Vi er til stede i deres verden, og de i vår. Det lille barnets viktigste plass er ikke blokk din, leilighet den, men dens viktigste plass er dens plass i sin mors eller fars kjærlighet - eller dens plass i andres hjerter.
Som barnet, således oss alle. Vår viktigste plass er stedet vi har i forhold til andre. I familie, i vennskap, i arbeid og andre forhold.

Jesus sa: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare ett korn, men hvis det dør, bærer det mye frukt." Hvetekornet må ha sin plass for å bære frukt. Det må til og med i jorden. Det er ikke nok at det ligger i en tørr ørken på en klippeflate. Her kan det ligge i årevis. Men det blir bare ett korn. Det må gå inn i sin plass. På en måte dø, oppløses i jorden, for å bli til liv. Når det har satt sine fold, er det selv borte.
Jesus snakker om seg selv i hvetekornets bilde. Det skal jeg komme tilbake til. Han snakker også om mennesket: den som tjener ham skal følge ham: vi skal være som hvetekornet - hver på vår plass.
Hva betyr det? Det betyr at vi skal hengi oss til livet. Slippe tak i forbeholdene, forsøkene på å reservere oss, holde oss på avstand. Tilstander de fleste kjenner til. Vi er ikke helt til stede.

Men vi kan hengi oss - til vår plass. Å hengi seg er å være til stede for andre. Fordi vår viktigste plass er i forhold til andre. Det kan også noen ganger bety å måtte trå inn i andres sted. Det spede barnet er avhengig av at noen - en mor, en far - trår inn i dets sted og holder og beskytter denne plassen på en måte som barnet ikke selv kan. Og på en måte er vi alle avhengige av at andre i en viss grad trår inn i vår plass - bærer deler av vårt liv.

Det er ikke alltid fryktelig vanskelig å leve som hvetekornet. Ofte er det kanskje det som ligger rett foran oss. Å hengi seg til et annet menneske er herlig. Å trå til for sine barn kan være krevende, arbeidskrevende, og man må gi avkall på både det ene og det andre, men det føles ikke som en smertefull offerhandling. Hengivelsen bærer belønningen i seg selv.

Men av og til krever hengivelsen noe. Kanskje må du trå så mye inn i det andre menneskets sted at du virkelig må gi avkall. Noen ganger er det også slik at du er låst fast i noe i deg selv, så det å hengi deg gjør så vondt at du heller velger å la være. Lukker deg inne i deg selv og ute fra livet.

Denne risikoen beskriver Johannesevangeliet, som vi hørte før, på en måte som umiddelbart høres merkelig ut: "Den som elsker sitt liv, mister det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv" - det er ord vi kjenner litt bedre i en annen form: Den som søker å redde sitt liv, skal miste det; og den som mister det, skal beholde det. (Luk).

Begge steder betyr "å elske sitt liv / redde sitt liv" å forkjæle det, sikre det, pakke det inn i en slags vattpose eller - på en annen måte, men med samme resultat - kle det i en slags rustning som isolerer en fra hengivelsen.

"Hate" - som er motsetningen til selvforkjælelse - er et ord som ikke kan oversettes direkte. Det betyr ikke å boble av hatfølelse, men "handle som om man hatet" .. og det kan hengivelsen, for eksempel når det kommer til de vanskeligste stedfortredende oppgavene, virke som. Poenget er uansett: ved å gi seg hen, får man seg selv eller sitt liv tilbake, til og med på en måte som har fylde nok til å være evig. Men altså: det er vanskelig - det er som å miste, hate, underveis.

Hvordan kan vi da? Ja, hvordan kan vi når det er lett? Vi kan fordi hengivelsen finner sted i en selvfølgelig tillit - tillit til et annet menneske: i den erotiske kjærligheten, at det ikke forråder vår hengivelse; i familieforholdet: at man får rikelig tilbake ved å se barnas trygghet, vekst og så videre. Tilliten er ikke vår prestasjon - men har sin grunn i den andres vesen eller forholdets vesen.

I siste ende er det ikke annerledes, når det er vanskelig: Når det ser ut som om man hater sitt liv i det man gir seg ut i. Mennesket som ofrer seg for ektefellen i rullestol. Senker karrieren for å hjelpe en venn. Unnlater å utnytte en kollegas sykdom for et billig karrieresprang, men virkelig trer inn i stedet - inntil kollegaen kan vende tilbake. Eller når virkeligheten er mer dramatisk: gir sitt liv i en frihetskamp, noe som alltid vil være spesielt for andre.

Det vanskelige er blant annet at handlingene langt fra alltid er fulgt av synlig suksess og skryt. Noe av det som er vanskelig for den hjemvendte FN-soldaten er at man etter den første velkomstfestivitas er så merkelig oversett. Noen har beskrevet at de i den danske normaliteten føler seg litt som pariaer.

Men uansett hvor det vanskelige ligger, handler muligheten for å komme ut over oss selv om tillit - og ikke våre overanstrengte prestasjoner. En tillit til at det ikke bare er i den lette, selvfølgelige lykken, livets mening og oppfyllelse er. Den finnes også i den usynlige, upåaktete, vanskelige hengivenheten. Her begynner det at vi har vårt sted for å få en ny betydning.

Vi erfarer vår steds skrøpelighet. "Når en storm farer over ham, er han ikke mer, hans sted ser ham ikke mer." Vi gir oss hen, det viktigste er kanskje usynlig, slik som hvetekornets hengivenhet til jorden er usynlig, og en dag er vi ikke mer.

Å leve der uten å hylle seg inn i rosa bomull - i en permanent underholdningsboble - eller fornekte utsattheten med et panser av hardhet og kynisme - krever tillit til at det ikke er meningsløsheten man kastes ut i når man hengir seg til det vanskelige, men selve meningen, Gud, man er hengitt.

Det er for at vi kan tro det, at Jesus taler om seg selv i hvetekornets bilde - og dermed om Gud. Han trådte inn i vårt sted. Han døde, som hvetekornet må dø; alle hans fantastiske gjerninger, kjærlige ord, varme, medmenneskelighet, som var av en slik art at disiplene bare kunne forestille seg at de kom direkte fra himmelens herlighet, tillot han seg å ta med i døden. De døde, ble usynlige, som om Gud selv døde.
Men historien stoppet ikke der. Han stod opp fra de døde. Vi må fortsatt erfare døden som "vårt sted kjenner oss ikke." Vi må fortsatt leve med utrolig mye usynlighet. Men Gud trådte én gang, og dermed alltid, inn i vårt sted - i døden og i usynligheten. Dermed vet vi: Vi har sted og synlighet hos Gud. I evigheten. Også når vi dør.
Det er en tro som er til mange fold. Store og små stedfortredende handlinger. Amen.

 




























Suppl tekst