Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: #Tilgivelse #mildhed #dom #dømmesyge #skyld #skam Teksten denne uge's Prædikensamling Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen. Prædikant: Kristen Skriver Frandsen 2. s. i fastetiden Kjærlighet i Simon den perfekte sitt hus Det kunne være overskriften i dag. Simon den perfekte. Ja, det heterSimon fariseer – går vi til grunnbetydningen av ordet fariseer er det «den som skiller seg ut – altså akkurat på den perfekte måten». Vi kjenner jo nokk det med at streve etter perfeksjon. Vi kjenner også ganske godt, at det lett kan bli lite kjærlighet, rundt all det strev etter det perfekte. Vi trenger knapp å si mere om det, vi kjenner og igjen at vi alle er berørt av tankegangen. Mere eller mindre. Å skille oss ut vil vi gjerne, om ikke som perfekte, så med mange «likes». Vi har – mere eller mindre - blitt en kultur, som dømmer – dømmer oss selv, dømmer andre: Det er så tydelig at det har vi gang i på de sosiale medier – før vår tid var det andre steder. Det var ikke så rart at en serie med navnet «Skam» ble sett i hvert fald det mest av Norden får noen år siden. Skyld går vi ikke så mye opp i, men skam – vurderingen i andres øyne, det betyr mye. Vi hører om en kvinne. «Hun levde et syndefullt liv – så tror vikanskje å vite i hvilken retning vi skal tenke. Men ordet oversatt slik betyr bare i seg selv «hun hadde forfeilet målet». Hun kan ha vist om skyld, men skam, det hadde hun i hvert fall erfart. Da tror jeg vi er nærmere noe som kan bli eksistensielt viktig for oss. Var det følelsen av dyp skyld, der drev kvinnen til Jesus, eller var det lengsel etter å komme ut av skammen, forakten ute fra og kanskje selvforakten – det vet vi ikke – men da bitt hun toppen av alskam å maste seg frem til Jesus – midt inn i et hus full av ringeakt. Det var kalt rundt Simon den perfekte og alle hans gjester. Simon den perfekte «tenkte ved seg selv» - noe ikke spesiell vakkert om kvinnen. All det vi tenker for oss selv – det kan ramme – selv når det ikke blir sagt. For vi vet det godt – hva de andre tenker, eller vi kan være redde for hva det nokk kan være. Men Jesus.. hva han – det er som om han hører Simon tanker sagd ut forfull styrke? Jeg minner om hva noen kanskje husker fra juletiden. Den første etter fødselen og uten for stalden, som sir noe til det lite barn er den gamle Simeon i templet. Han sir at de tankene mange bærer i hjertet skal komme for dagen. De skal åpenbare seg, der hvor Jesus kommer. Slik som her kulden til Simon og hele fariseergjengen avsløres. Men legg merke til hva, som skjer, det er ingen sint Jesus, vi nå hører om. Nei, nesten mildt og raus sir Jesus. «Simon, jeg har noe å si deg..» Så forteller Jesus sin lignelse om at den som tilgis mest også vil være mest takknemlig. Den som venter kjærligheten vil også møte den. Og vil vise takknemlig kjærlighet igjen. Kanskje streifes Simon av den tanken at han har noe, som det er grunn til å søke tilgivelse for. At han kanskje med sin dømmesyke, er den som også har skyld. Han møter i hvert fall den mildhet, som kan vekke kjærlighet og raushet. Det er milde vår-vinder som blåser i fariseerhuset. Etterhvert kan det bli floden som kan isberg smelte, som vi skal synge om lidt. For Jesus er det alltid klart at mennesker bærer på synd. Om den ene erstørre synder end en anden, går han ikke opp i. Vi har skadet, ødelagt liv for andre på den ene eller den anden måte. Hvem dethar gjort mest advarer han alltid oss mot å prøve å vurdere. Derfor sir han også til kvinnen: Dine synder er deg forlatt. Og hun skjønner det dypt i hjertet sitt. Jesus sir det på en rar måte: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Noen vil huske, slik het det ikke før – i den gamle oversettelsen. Da stod det: Hennes mange synder er henne forlatt, fordi hun elsket meget. Språklig er det den beste oversettelsen – og den vanlige i de fleste oversettelser rundt oss. Umiddelbart skjønner vi kanskje best, hva den nye oversettelsen sir – hun har blitt forlatt sine synder, hun har møtt Guds kjærlighet, derfor viser hun sin kjærlighet til Jesus. Men kanskje er det og noe riktig i den gamle og språklig mest nærliggende oversettelsen. Noen steder i verden kalles den søndagen, hvor man har denne teksten, «devotion day» - hengivelsens dag. Hun har kjærligheten til å gi seg hen – så stor vilje til å gjøre det – at hun trer inn ifariseerhuset kulde og al den perfeksjon, det som isberger tårner seg opp, og i håpet og troen på Guds tilgivende kjærlighet, utøser hun sin kjærlighet over Jesus. Og en mildhet brer seg – også til Simon Fariseer. Det ser Jesus som et lærestykke i hvordan kjærligheten vokser i verden,og synd og skam overvindes – akkurat i hengivelse til tro på tilgivelse. (Simon, jeg har noe å si deg..) Det er også et lærestykke for oss. Om hvordan vi kommer ut av perfeksjonskulden. Vi skal gi oss hen. Til Jesus. Til den kjærligheten, han åpenbarer, at Gud er. Så forsvinner vår fokuspå dom og fordømmelse eller bare ringeakt av andre og oss selv. (Hvordan gi os hen..) Konfirmantene har hadd mulighet for å løse en oppgave, hvor løsningsordet er«epifani». Det betyr åpenbaring. Vi er gått inn i fastetiden nå, men har akkurat forlatt åpenbaringstiden – den tid, hvor Jesus åpenbarer hvem han er. Det gjør han også her. Derfor slutter fortellingen med at gjestene spør «hvem er han..». Svaret er: Han er Gud, makten bak om alt. Han er tilgivelse og kjærlighetog møtes med kjærlighet. Hører vi det, da er det vår. Milde vinde blåser. Amen Om skyld og skam .. sjovt nok har den skyld og skam, vi engang altid forbandt med kirke og kristendom, og som vi anså for at være noget alene for religiøse mørkemænd og særligt fromme naturer, nu slået sig på den individuelle livsstil. Skammen kommer listende, og skylden nager, når vi ikke formår at leve op til alle projekterne: projekt perfekt krop, projekt velfungerende kernefamilie, projekt karriere eller projekt jeg-klarer-ærterne. Moralen er blevet faderløs og gået i anden tjeneste, og derfor er den blevet en tyran, en glædesdræber. Og én ting er så selv at lide under det og snøre sit liv ind i det ene moralske korset efter det andet. Noget andet er, når du så ser en anden falde og fejle. Så er det, at du tilmåler andre den dom, du dømmer dig selv med. Mindst! I ugebladenes og avisernes standret er der ikke megen nåde at finde.. Henrik Wigh-Poulsen (biskop, Århus Stift) Suppl: Billede fra serien "Skam" Suppl tekst