Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: #ydmyghed #besættelse #befrielse #Guds Rige #Guds virkelighed #politik Teksten denne uge's Prædikensamling Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen. Prædikant: Kristen Skriver Frandsen Marie Budskapsdag 2021 Storfosna Kirke Hvis man kort til innledning skal si hva Maria bebudelse handler om, da er det: Det største av alt kan ta plass i noe som ikke synes særlig stort. Og at det har konsekvenser for oss på den måte vi ser verden, og i de gode tilfellene, også for hvordan vi handler i den. Det største er Gud, eller om man vil ha det litt mere på begrep: Guds kjærlighet. Det, som kan bli til av det, er den virkelighet som kjærligheten skaper, det som Jesus veldig ofte kalte Guds Rike. Hvordan skjer det? Ved ydmykhet – pleier vi vel nesten automatisk å si, når vi akkurat har hør om budskapet til Maria. Den veldige engel som kommer med et voldsomt budskap. Du skal føde Guds sønn, verdens frelser. Og hun sir «Jeg er Herrens tjenerinne. Lad det skje». Det er trolig nokk sann. Det skal skje ved ydmykhet. Det kan vanskelig skje i maktens korridorer – hverken de politiske eller de økonomiske. Også vanskelig hos de selvsikre, småkonger og dronninger i hverdagslivet. Arbeidslivet, bygdelivet – i skolegården. Vi må lære oss ydmykhet. Vi må med hjertet innse at vi er små og alt vi gjør, målt med Gud, med Guds vilje med oss, det at kjærligheten skal ta bolig blant oss, det ikke alltid er veldig mye å skryte av. Men innser vi det, da kan han unnfanges – også hos os. Han kommer. Han kan vokse innefra, som han gjorde i kjøtt og blod hos Maria, kan han vokse i os, blive en del av oss og det vi gjør. Som han også deler seg selv med oss i nattverden. Velsignet være han som kommer – i Herrens navn. Og han kommer – også utefra. På Palmesøndag fortelles det hvordan han red inn i Jerusalem. Han kom utefra inn i byen, som Gud selv inn i byen. Hyllet og kort etterpå ringeaktet. Til oss komme han også utefra – i ord. Igjen og igjen. Han tar bolig eller plass i oss. Vi skal ta imot i ydmykhet. Ikke ringeakte det. For Maria betød ydmykhet ikke at hun slettet ut seg selv. Nei, hun så at den kjærlighet, som skulle vokse i henne, var av den helt store slags. Den, som snudde urett til rett, kastet sannhet som lys inn i mørket. Hun skulle hjelpe Guds Rike på vei. Vi vet at hun ikke alltid skjønte hva barnet hennes etterpå gjorde. Den gamle Simeon i templet, som var den første som sa noe til det lille barn, utenfor barselsrommet, nemlig i templet, sa noe om hvor stort det var – det han hadde sett: Folkets, ja verdens frelse i det lille barnet. Men også at han ville møte motsigelse og uforstand – også Maria sin sjel skulle et sverd gjennomtrenge. Men nå kunne hun udelt synge ut sin lovsang til Gud Min sjel opphøyer Herren – og selvbevisst: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Store ord i en jentes munn, kjæreste til byens snekker. Men vi priser henne salig, velsignet, ja kan ha hennes tro som forbilde. Vi skal tro at med dette barn, hele dets skjebne ble vist oss noe, som vi ikke kan si os selv. Her inn under påske, står den klar for oss,. Han viste at Guds kjærlighet kan mennesket, eller den som tror, ikke skilles fra av noen makt, selv ikke døden. Vi skal tro det. Da vokser det, da unnfanges igjen og igjen det rike eller den virkelighet, som engelen bebudet. Det evige tar sin begynnelse også hos os. «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.» Det synger Maria om Herren og lovpriser ham. Gresk er et rart språk. Ordene ”støtte, løftet, mettet” blir i den norske bibel oversatt med fortid, i danske bibel oversatt med før nåtid – og også den engelske og tyske. Det kan være begge deler. Maria tenker jo nokk på hvordan Herren har handlet forut i historien, men især ser hun det som nåtid og fremtid. Nå, med dette barnet, begynner det som skal skje. Hvis vi skulle gi den språklige form et navn skulle det være profetisk nåtid. Men skjedde det? Har det skjedd? Skjer det? Hvis ikke, da har hun jo ikke mye rett i å mene at alle slekter skal skryte av henne. Alle undertrykkere forsvant jo ikke med Jesus. Langfredag så det jo enda ut som om de mektige i landet, fariseerne, øversteprestene og bakom dem, romermakten, seiret endegyldig over ham. Og siden! Hva ser vi ikke av undertrykkelse og urett i verden nå, og hva har vi ikke sett gjennom historien? Men han seiret – i den kommende påske får dere alle mellomregningene med – dem tar vi ikke i dag. Men hans oppstandelse forteller: Det finnes noe på den annen side av døden og av enhver undertrykkelse og urett. Vi skal tro det, å si det igjen og igjen. Si det videre. Det er å gå in i slektenes rekker som skryter av Maria. Det får det ondes makt og uretten til å krakelere. Av og til må vi si «bare litt». Nå har vi 2000 års erfaring siden Maria, så vi må tenke at nokk har uretten tapt, og det slår igjennom helt, når Gud blir alt i alle, men underveis knuser urett og ondskap stadig liv. Men vi skal gi noe annet plass, det som kan vokse i oss og blant oss. Troen på at Guds kjærlighet i siste ende er den sterkeste – den skal vokse i oss – dermed har den vunnet forut. En kirkefader – jeg husker ikke hvem – har beskrevet Guds virkelighet i forhold til det onde som noe mennesker kan oppleve under opphøret av en besettelse av en fremmed makt. Fiendens soldater er som før i landet, men sentralmakten bak er overvunnet, den har kapitulert. Ikke alle fiendens soldater har hørt det, det er stadig lommer av besettelsesmakt, likeså farlig som før, men det har ryktes blandt de besatte – og da ser de på restene av makten på en hel ny måte. Ikke oppgivende, men med håp, tar fatt i kampen mot restene så godt de nå har midler til. Slik virker budskapet om at maktene er overvunnet og. Jeg tenker vi skal være mye konkrete i det vi gjør hver især overfor urett og ondskap. Det handler om hva vi tenker vi vil støtte i vårt land, hvilke holdninger vi tror er de rette og så fremme dem. I noen sammenhenger er det så opplagt hva som er rett og urett, mindre opplagt kanskje hva vi så kan gjøre. I andre sammenhenger, de mere personlige, kan det være veldig vanskelig. Én ting tror jeg vi skal ha med oss: vi kan ha lommer av besettelsesmaktens tropper langt inne i oss selv, vi er viklet inn i det onde, vi er preget av interesse, egne, kulturens. Men så mye mere oppløftende er det: Det er overvunnet! Vi settes fri igjen og igjen til å gjøre rett blant hverandre.     ten Amen Supplerende tekst 1 Suppl tekst Suppl tekst