Prædikant:
Kristen Skriver Frandsen
Pinsedag 2021
Det er pinse. Den siste av de tre
høytidene i kirkens fest-år- etterpå tar vi på
arbeidstøyet. Flott da også å ha dåp.
Vi feirer at disiplene ble grepet av
helligånden – de fikk mot, kraft og evne til det
utrolige. Rekken av døpte frem til i dag med Johannas
dåp begynte med dåp av 3000 mennesker. Det er bursdag
til kirka.
Vi har hørt noen ord fra Jesu
avskjedssamtale med disiplene.
Det vil jeg bare sige to ting om først.
Dernest vil jeg tale om hva det med ånd (og helligånd)
er – om det vanskelig eller akkurat veldig lett å
forstå. Slik stillet opp aner dere at jeg vil tale for
det siste! Men det kommer.
Det vi har hørt er som sagt ord Jesus
sir til sine disipler i en veldig lang avskjedstale.
De skjønner ikke mye av den. Men Jesus vet hva han går
inn til. At han måtte vise at den kjærlighet, han
hadde sagt og vist at Gud, er – en kjærlighet hvor det
er mange rom, hvor ingen er stengt ute – en kjærlighet
som også ville rydde opp i urett, hjelpe og trøste –
den måtte gå nokk et steg – han måtte ta det steg for
å vise oss at også der er Gud – gå inn i lidelse og
død – og vise at kjærligheten er sterkest, overvinner
døden. Det er rom på den andre siden.
Det var den ene tingen.
Den andre tingen det er at han lover dem
at selv om han drar, da vil han sende en «talsmand».
Det er et av de ord på gresk, som kan forstås
forskjellig. Direkte oversatt er det «den som er
kallet ved siden av meg». Det kan brukes om en
advokat, en tillitsmann (eller dame!) eller en
omsorgsperson.
Kanskje kan noen ord som Job i GT bruker
ha spillet inn. Job var den som hadde møtt uforståelig
lidelse og savn. Job sir:
"Men jeg - jeg vet min gjenløser lever,
og som den siste skal han stå frem på støvet. Og
efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut
fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, mig til
gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed
(Job 19 - 1930)
"Den som er kallet ved siden av meg"
- talsmannen - har en styrke sterkere enn lidelse og
død. Den skal komme til disiplene – når Jesus er tatt
fra dem.
Når Jesus taler om ånd er det sterke
krefter, det er tale om. Ikke så rart enda. Den er
ikke noe annet end den Guds skaperånd vi hørte om til
at begynne med i gudstjenesten. Jorden var øde og tom,
mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.
Svevede, ja men mere end svevde bare, ordet betyr, at
ånden er selve formkraften, Gud skaper med.
Men da: Det er den ånds utfoldelse først
hos disiplene, vi feirer i dag. – Som sagt den tredje
av kirkens store høytider.
Og kanskje altså den det er lettest å
forstå.
Jul. Vi feirer at Gud ble menneske.
Makten bakom allting – fra første begynnelse, før
universets tilblivelse, 14 milliarder lysår unna, til
siste ende – vi vet ikke hvor mange lysår ute i tiden
– den makt ble menneske, født som et barn. En av våre
store naboreligioner, islam, skjønner ikke hvordan en
kan forstå Gud slik. Kanskje mange i den kristne
verden har det litt på samme måte. Jesus stort
menneske, stor og uvanlig læremester, ja, men Gud?
Påsken – vi feirer at Jesus oppstod fra
de døde. Opplevet av de nærmeste på mange måter. De
hadde vanskelig ved å forstå – og dog, det ble det som
de kom til å tro aller mest fast på.
Men så pinse – festen vi feirer nå. Da
feirer vi at denne dag kom Helligånden, Guds ånd, Guds
skaperånd, talsmannen, sandhetens ånd, trøstens ånd,
omsorgens ånd. Livgiveren, oppliveren – kjært barn har
mange navn.
Ånd kjenner vi godt. Vi taler om at det
er en god ånd i en klasse – eller på en arbeidsplass,
et sportslag eller i et nabolag. Det er spesielle
fenomen at det er noe mere i et gitt felleskap, som
gjør at den enkelte handler bedre, yter mere, end han
eller hun kunne bare for seg selv. Den gode ånd griper
den enkelte til å gjøre det beste. Former handlingene
i en bestemt, god retning.
Det er presis hva som skjer med
disiplene. Den gode ånd, Helligånden, griper dem. Den
er så mere end den gode ånd som finnes innenfor
klassens, eller arbeidsplassens rom. For den er Guds –
forbunnet med de veldige krefter, som jeg snakket om
før. Den er bestemt av mange ting – av veldig mye av
det som Jesus sa og hadde lært dem - og siden oss – og
av det som de nå forstod ut fra den skjebne han hadde
gått inn i. Ånden
utsendes – kalles ut ved siden av oss - av både Gud og
Jesus.
Det er egentlig ikke vanskelig å forstå!
Hvis en gir seg over til å forstå noe ved Gud.
Ved dåpen ba vi før. «Send din Ånd så de
som døpes reises opp til det nye livet med Jesus
Kristus, vår Herre.»
Det er et hovedpoeng: vi får del i den
gode ånd, som gjør at vi kan mere end hva vi hadde
kunnet hver for seg, alene overfor alt som kan true og
gjøre liv vanskelig. Vi kan hele tiden la oss gripe av
det nye livet – uansett hvor vi står – og då få mot og
liv derfra. Gjøre det lite eller mye som nå kan stå
til oss å gjøre.
Det kan være fra at få snudd noe dypt i
sjelen, som truer med å gå fast, til noe som blir til
liv for en selv og andre - og til store, ytre
gjerninger – i samfunnsmessig innsats, innsats for en
sak, som tjener det formål vi er skapt til: Skape rom
for Guds kjærlighet i verden.
Lett å forstå – tror jeg. Å verd å ønske
gledelig pinse med – uansett!
Amen
|