Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -



















Søgeord:
#



"Teksten denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser
Egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.
 De bringes på det sprog, de er holdt på.
Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen.











4. s. i treenighetstiden

Tekstbetraktning til Matteus 16,24-27

Av Knut Grønvik

Det Jesus kaller oss til, er altså ikke livsfornektelse, ikke tap av selvrespekt, ikke falsk ydmykhet, ikke selvplaging.

Selvfornektelse i selvrealiseringens tidsalder?

Vil du følge Jesus? Da får du vær så god krumme nakken og nekte deg alt godt i livet!

Er det slik man oppfatter Jesu ord om etterfølgelse, lyder ikke denne søndagens «gode budskap» særlig godt. Selvfornektelse står ikke akkurat høyt i kurs i selvrealiseringsens tidsalder.

En kristendom som innskrenker våre muligheter, oppleves vel nærmest som en krenkelse, et overgrep. Men slik kan Jesus, de krenkedes forsvarer, umulig ha ment det.

Og her følger mer som mesteren heller ikke kan ha ment da han ba oss fornekte oss selv, ta vårt kors opp og følge ham:

– Han ba oss ikke si nei til livets goder og gleder. Jesus var selv en livsnyter av rang. Han feiret og festet sammen med sine disipler og venner. Storeter og vindrikker!

– Han var ikke ute etter å knekke vår selvfølelse og selvrespekt. Jesus for sin del var så selvbevisst at mange av de selvgode reagerte på det. Før Abraham var, er jeg! De utstøtte, syke og svake som flokket seg om ham, derimot, fikk livsmotet tilbake og selvfølelsen styrket.

– Han oppfordret ikke til falsk beskjedenhet. Jesus var selv meget klar over sine evner og brukte dem frimodig. Jeg vil, sa han. Bli ren! I tillegg utrustet han dem som fulgte ham, med gaver og evner til å gjøre mer enn de trodde de kunne.

– Han tilskyndet ikke til selvplaging. Jesus arbeidet hardt, men hvilte når han trengte det. Selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og ba der. Dit inviterte han også sine etterfølgere. Bli med til et ensomt sted og hvil litt!

Det Jesus kaller oss til, er altså ikke livsfornektelse, ikke tap av selvrespekt, ikke falsk ydmykhet, ikke selvplaging. Det han vil, er at vi skal nekte å sette egne behov foran alt og alle. Nekte å la egen nytelse og egen trygghet være livets mål og mening.

Å fornekte seg selv er å gi avkall på egne rettigheter når det kan være til gagn for andre. Det er å gi av sitt eget. Ofre seg for noe eller noen. Vi vet jo, ikke bare som kristne, men som en allmennmenneskelig erfaring: Det gir liv og mening når man gir av seg selv og sitt. Når vi setter livet inn.

Og på et dypere plan: Å fornekte seg selv, er å nekte å være sin egen skaper, sin egen Gud. Det er å innse, og ta konsekvensen av, at livet er en gave. Livet er ikke noe vi kan karre til oss, eller holde gående på egen hånd, ikke noe vi selv kan «berge». Livet kan vi bare ta imot, for så å overgi oss og vårt liv og alt vi eier og har, til Gud som ga det.

Gjør vi dette, da følger vi Jesus.

Det han ber oss om, er å velge den veien han selv gikk.

Han ga avkall på hele himmelens herlighet, alle sine rettigheter, alle sine muligheter, og lot seg begrense til et kort liv i et lite land på vår unnselige planet. Her i livet tok han seg ikke til rette, men lot en Annen bestemme livets innhold og retning. Han fornedret – og fornektet – seg selv, like til døden. Han mistet livet – før han fikk det tilbake for evig.

Den som vil følge Jesus, er invitert til å imitere dette livsmønsteret. Å fornekte seg selv begrenser kanskje selvrealiseringen. I alle fall den som skjer på andres bekostning. Til gjengjeld øker det selvrespekten – og livsrikdommen.  


Les til denne betraktningen også:
Matt 8,3; 10,1; 11,19; Mark 6,31; Luk 5,16; Joh 8,58; Fil 2,5-11































Suppl tekst