|
|
|
4. s. i treenighetstiden
Tekstbetraktning til Matteus 16,24-27
Av Knut Grønvik
Det Jesus kaller oss til, er altså ikke
livsfornektelse, ikke tap av selvrespekt, ikke falsk
ydmykhet, ikke selvplaging.
Selvfornektelse i selvrealiseringens tidsalder?
Vil du følge Jesus? Da får du vær så god krumme nakken
og nekte deg alt godt i livet!
Er det slik man oppfatter Jesu ord om etterfølgelse,
lyder ikke denne søndagens «gode budskap» særlig godt.
Selvfornektelse står ikke akkurat høyt i kurs i
selvrealiseringsens tidsalder.
En kristendom som innskrenker våre muligheter, oppleves
vel nærmest som en krenkelse, et overgrep. Men slik kan
Jesus, de krenkedes forsvarer, umulig ha ment det.
Og her følger mer som mesteren heller ikke kan ha ment
da han ba oss fornekte oss selv, ta vårt kors opp og
følge ham:
– Han ba oss ikke si nei til livets goder og gleder.
Jesus var selv en livsnyter av rang. Han feiret og
festet sammen med sine disipler og venner. Storeter og
vindrikker!
– Han var ikke ute etter å knekke vår selvfølelse og
selvrespekt. Jesus for sin del var så selvbevisst at
mange av de selvgode reagerte på det. Før Abraham var,
er jeg! De utstøtte, syke og svake som flokket seg om
ham, derimot, fikk livsmotet tilbake og selvfølelsen
styrket.
– Han oppfordret ikke til falsk beskjedenhet. Jesus var
selv meget klar over sine evner og brukte dem frimodig.
Jeg vil, sa han. Bli ren! I tillegg utrustet han dem som
fulgte ham, med gaver og evner til å gjøre mer enn de
trodde de kunne.
– Han tilskyndet ikke til selvplaging. Jesus arbeidet
hardt, men hvilte når han trengte det. Selv trakk han
seg ofte tilbake til ensomme steder og ba der. Dit
inviterte han også sine etterfølgere. Bli med til et
ensomt sted og hvil litt!
Det Jesus kaller oss til, er altså ikke livsfornektelse,
ikke tap av selvrespekt, ikke falsk ydmykhet, ikke
selvplaging. Det han vil, er at vi skal nekte å sette
egne behov foran alt og alle. Nekte å la egen nytelse og
egen trygghet være livets mål og mening.
Å fornekte seg selv er å gi avkall på egne rettigheter
når det kan være til gagn for andre. Det er å gi av sitt
eget. Ofre seg for noe eller noen. Vi vet jo, ikke bare
som kristne, men som en allmennmenneskelig erfaring: Det
gir liv og mening når man gir av seg selv og sitt. Når
vi setter livet inn.
Og på et dypere plan: Å fornekte seg selv, er å nekte å
være sin egen skaper, sin egen Gud. Det er å innse, og
ta konsekvensen av, at livet er en gave. Livet er ikke
noe vi kan karre til oss, eller holde gående på egen
hånd, ikke noe vi selv kan «berge». Livet kan vi bare ta
imot, for så å overgi oss og vårt liv og alt vi eier og
har, til Gud som ga det.
Gjør vi dette, da følger vi Jesus.
Det han ber oss om, er å velge den veien han selv gikk.
Han ga avkall på hele himmelens herlighet, alle sine
rettigheter, alle sine muligheter, og lot seg begrense
til et kort liv i et lite land på vår unnselige planet.
Her i livet tok han seg ikke til rette, men lot en Annen
bestemme livets innhold og retning. Han fornedret – og
fornektet – seg selv, like til døden. Han mistet livet –
før han fikk det tilbake for evig.
Den som vil følge Jesus, er invitert til å imitere dette
livsmønsteret. Å fornekte seg selv begrenser kanskje
selvrealiseringen. I alle fall den som skjer på andres
bekostning. Til gjengjeld øker det selvrespekten – og
livsrikdommen.
Les til denne betraktningen også:
Matt 8,3; 10,1; 11,19; Mark 6,31; Luk 5,16; Joh 8,58;
Fil 2,5-11
|
|
|
