Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -



















Søgeord:
#gi sitt liv #sjel #hengivenhet #oppofre seg #Guds bilde #selvet #selv #selvfornektelse


"Teksten denne uken" sin samling av prekener og overveielser over teksten

- når de ikke findes offentlige tilgængelige via link) andre steder.
 De bringes på det sprog, de er skrevet på.
Man er velkommen til at komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen.











4. s. i treenighetstiden

«Følg Jesus». Hvordan hørtes det ut den gang? De kalte ham jo den store læremester – men også storeter og vindrikker – ham, de andre ikke hadde lov å leke med, som den også i Norge kjente og av mange elskete danske sanger Kim Larsen sang. Så det er ikke vanlig livsforsakelse han snakker om eller det pene livet.

Følg Jesus. Det er overskriften. Hva betyr det? Og er det relevant for oss? Det vet dere at jeg, presten, vil svare ja på, så spørsmålet er da snarere «Hvordan er det relevant for os»?.

Hva er det Jesus sir: Den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister det – for hans skyld - skal omvendt akkurat berge det. Og så om risikoen for at en, mens en vinner hele verden, kan tape sin sjel.

Her må jeg være litt språknerdet. Det ordet Jesus bruker, som er oversatt til «liv» og «sjel» er det samme greske ordet – et som vi kjenner så godt, nemlig ordet psyke. Så kanskje er det feil at oversette forskjellig – og flere nyere oversettelser skriver da også «liv» alle steder. De mener ikke at ordet psyke er allment nok, til å bruke det – og det kan det være noe om – så de bruker «liv».

Evangeliet er skrevet på gresk, – men Jesus tenkte og talte på arameisk eller hebraisk. Det ord Jesus brukte for psyke/liv/sjel har vært «nefesh». Det er den livsånde Gud innblåste i mennesket, da det ble skapt, forteller bibelen.  Jeg tror vi best skal forstå det som »ens selv», den en er. Ens selv er den ramme, hvori det Guds bilde, som mennesket er skapt i, befinner seg.
Hvis alt går opp i å frelse seg selv, den ytre rammen, for sin egen skyld, går det galt, så mister man sitt egentlige selv. Selve bildet blekner bort og mistes i al den konsentrasjon om rammen.

Det egentlige selv er skapt til å være i relasjon til andre. Derfor skal man ikke være opptatt av seg selv

En kan ha travelt med å frelse sitt selv og sette det forrest på mange måter. Hel sikkert religiøst: På gammel-religiøse måter, hvor en kan være mye opptatt av å sette skjell, av å dømme andre, heve seg over dem. Men også på moderne religiøse måter, hvor en drukner seg i sære ritualer, mystiske ord, være i særlige felleskaper for innviede. Men aller mest travelt med å berge oss selv har vi kanskje generelt i det sosiale felleskapet, via medier, sosiale som vanlige, i politikk, i økonomi med mye mere. Tar jeg meg rett ut, har jeg suksess spør den enkelte – noen ganger er det bare i det små, andre ganger i helt stor skala. Samfunnet er gjennomsyret av det. Vi skal være konkurransesamfunn – det er samfunnet hvor enhver berger seg selv best mulig.
Men altså, en er da på vei til å miste seg selv.

Men den som mister sitt selv for Jesu skyld skal vinne det - han eller hun vinner sitt egentlige selv. Mister sitt  selv – jeg tror vi best forstår «miste» det som det å «gi seg selv hen» - til noe. En holder ikke på seg selv, men gir seg ut – i livet – ut til og for andre. Det kan være familien man virkelig gir seg selv helt og fullt for. Det kan være en sak, det kan være et annet menneske. Det kan være sannhets sak – som journalist, som forsker, som tenker, forfatter.. en gjerning, lærer, ja, bonden som vi trenger, fiskeren, pleieren. En kan gi seg hen til livet, slippe det selvsentrerte - da vinner man seg selv. Man slipper alt det som sir jeg, jeg, jeg og siger i stedet du, du, du – kanskje: vi, vi, vi.

Er det for Jesu skyld? Det skal det være. Det vil sige: han skal være fortegn for hengivelsen, modell enda. Med ham som modell taper man ikke sitt egentlige selv, men vinner det. Man taper ikke sin sjel – men vinner den. Han er modell på mange måter – i det han sir og det han gjør – men det lar vi ligge i dag.

Vi tenker så lett: Sjel det er noe etter døden. Helt sikkert er det at sjelen og dermed det egentlige selv har ikke døden som grense. Men Jesus tenker ikke på at tape sjelen etter døden. Det er en lang og annen historie, hvordan den tanke fikk plass i kirken noen hundrede år senere. Men i det meste av det Jesus sir dreier det seg om risikoen for å tape den – mitt i livet. Ved ikke gi seg hen – til ham og det han står for – og til andre.

Til slutt kan dere spørre: kan det ikke handle om faktisk å skulle gi sitt helt fysiske liv? For hans skyld, for hans saks skyld? Hans rikssak, som vi skal synge om snart. Det kan det. Mange kristne mister livet i disse årene rett og slett ved å hete kristne (og det er et veldig kompliserte og ofte politiske forhold, som ligger bak) – noen mister livet også ved det de gjør som kristne, i kamp mot urett, mot sykdom, mot fattigdom, for sannhet og kjærlighet og dens mulighet for at folde seg ut mellom mennesker.

I den sammenheng er det en avgjørende trøst å vite at det, som de har gitt seg selv og livet sitt hen til, er større end det fysiske livet. Rikssaken er større end det. Den er det evige livet – før som etter døden. Den bevissthet gir mot til å gjøre det som må gjøres. Mot til å gi seg hen – til livet og for det annet menneske.

Det er å følge Jesus. Det er å ha ham som modell.
Er det relevant – det må hver og en selv svare på!

Ære være Faderen og sønnen og den helligånd, som var er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet.





Matteus 16,24-27

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.