Theol-P forside - De danske tekster - De norske tekstene - Hvordan.. - Om.. - TdU hver uge i egen mailboks

Søgeord: "Teksten denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her.  En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen. 3. s. i treenighetstiden 2022 [Søndagen på Teksten denne Uken] Tekstbetraktning til Markus Av Knut Grønvik Lenge før barn lærer ord, kommer de med klare budskap. Jo mindre de er, desto tydeligere taler de. Uten å si noe, forklarer de oss voksne veien til Guds rike. Jo mindre, jo tydeligere Denne søndagen gjør Jesus barna til våre forbilder. Så la oss betrakte de aller minste og se litt av det vi kan lære: Om å være skapt. Når et barn presses ut av mors liv, er det ingen tvil om at det har et opphav. Opprinnelsen ligger utenfor barnet selv. Livet er ikke dets eget påfunn. Etter som dagene og ukene går, begynner så barnet å finne på både det ene og andre, og det er som det skal være. Men med tiden, med årene, og kanskje ikke minst i unge voksne år, blir mange så flinke til å finne opp livet, at de glemmer sin opprinnelse. De skaper sin egen tilværelse, og hva skal de da med en Skaper? Et lite barn, derimot, skylder Skaperen alt, og jo mindre barnet er, jo tydeligere ser vi det. Om avhengighet. De barna Jesus bruker som eksempler, var så små at de ble båret til ham. Spedbarnet kommer ingen steder, og vil ikke overleve lenge, uten at noen løfter og bærer det. De er fullstendig avhengige av andres kjærlighet og godhet. Etter som uker og måneder går, begynner så barnet å ta seg fram, krabbe, gå og spise selv, og det er som det skal være. Men med årene, og særlig når de har prøvd seg på voksenlivet en tid, blir mange så flinke til å klare seg selv at de glemmer hvor avhengig et menneske er både av andre og av Gud. Det lille barnet, og aller minst de aller minste, glemmer det ikke. Om mottakelighet. Et spedbarn kommer nakent og forsvarsløst til verden. Mat, klær, hus, kjærlighet, varme, omsorg – alt barnet behøver for å leve – må noen gi det. Når barna er riktig små, tar de imot alt. Etter som måneder og år går, begynner de å velge og vrake, og det er som det skal være, for det er ikke alltid noen andre som skal bestemme hva som er best. Men med årene, og ikke minst etter at de er blitt økonomisk selvstendige, glemmer mange at dypest sett er alt i livet er en gave. Spedbarnet, derimot, kan ikke tillate seg å stenge Giveren ute. Om tillit. Fra første øyeblikk ser den nyfødte hvem som helst dypt inn i øynene, uten å vike. Det lar seg løfte og trøste og bære av både den ene og den andre. Etter som dagene og ukene går, begynner barnet å bli mistenksom mot noen, trygg på andre. Og det er som det skal være, for ikke alle er verdt et barns tillit. Men med årene, særlig når sårene er mange og skuffelsene tårner seg opp, mister mange evnen til å stole fullt og fast på noen. Et bittelite barn har den umiddelbare tilliten intakt. Så tillitsfulle var de barna som ble båret til Jesus, en fremmed, at han fikk ta dem inn til seg og velsigne dem. Med dette velsignet han også oss.