Helene Benedikte Granum-Aanestad

Tema: Frihet til å leve

Teksten vi hørte lest fra Markusevangeliet i dag er en tekst som bærer i seg både bunnløs fortvilelse og undrende glede. Det er en tekst som handler om noe som alle mennesker opplever, og som likevel er en unik og oppskakende opplevelse hver gang den rammer enkeltmennesket: Møtet med døden.

«Datteren din er død. Hvorfor bryr du Mesteren mer?»

Det er budskapet synagogeforstanderen Jairus får høre i dagens fortelling fra Markusevangeliet. En beskjed som skaker hele hans virkelighet. Døden har entret scenen i Jairus liv, og fortvilelse, smerte og frykt er det som råder grunnen. Jairus erfaring er en vi kan kjenne oss igjen i to tusen år senere. Døden er noe de fleste av oss frykter, samtidig som det er noe av det sikreste i våre liv. Vi vet at den møter oss alle en gang. Derfor tror jeg også at døden kan gripe fatt i oss lenge før vi skal forlate denne jorda, og gjøre oss redde og fryktsomme. Den kan skremme oss til taushet, mørklegge hjertene og sinnene våre, mane oss til å frykte livet selv. Døden og mørket kan binde oss så stramt at vi nesten visner hen på innsiden, selv om vi lever og puster på utsiden. Da blir vi som de tørre beina Esekiel møtte på, tomme for liv, tomme for kraft.

Budskapet om datterens død gjør at Jairus virkelighet raser. Midt i det står Jesus. Ordene hans kan virke naive, nesten provoserende: «Frykt ikke, bare tro!». Hvordan skal den som akkurat har mistet det kjæreste han har, kunne tro? Når man er fullstendig i mørket, kan det oppleves som lettvint at noen snakker om tro og håp. Kanskje er det også derfor gråtekonene og folket i synagogeforstanderens hus ler av Jesus når han sier at jenta bare sover? Latteren deres håner ham - alle kan jo se at hun er død! Døden ler av livet. Men Jesus er rolig. Han sender ut de gråtekonene og profesjonelle sørgerne, og tar bare med seg Jairus, hans kone og sine nærmeste disipler inn i rommet hvor jenta ligger og hvor døden råder.

Vi skal forlate denne historien i noen øyeblikk for å se på det større bildet. I versene før vår fortelling finner sted har Jesus gjort store under – han har stilt en voldsom storm på Genesaretsjøen, befridd en mann fra onde ånder og helbredet en kvinne som har hatt blødninger i tolv år. Mange mennesker har sett de tegnene han har gjort og undret seg. Alt sammen vitner om hans makt og myndighet, at han er Gud

Når Jesus vekker Jairus datter til live, er det ikke med store fakter og foran en stor menneskeskare. Nei, han tar henne i hånden og sier «Talita kumi» - lille pike, stå opp!» med mild stemme. Og samtidig som dette er så nært, skjørt og stille, e er det det største underet Jesus gjør i denne sekvensen av Markusevangeliet. Det er ikke bare bølger og vind, ånder og sykdom som må adlyde Jesus. Døden selv, det som er det mest endelige vi mennesker har, må vike for Gudsrikets krefter! Det er en triumf som skjer der i barnerommet i Jairus’ hus, en demonstrasjon av at Jesus har makt over alt, selv over liv og død.

Det kan være vanskelig for oss å forstå underfortellinger som dette. De færreste av oss opplever helbredelser eller oppvekking av døde i dag. Og likevel er det noe i denne bibelfortellingen som også gjelder for våre liv og vår virkelighet, to tusen år senere.

For når Jesus tar den lille jenta i hånden, er det jord og himmel som møtes. Den kraftløse, kalde barnehånden hviler i Guds allmektige hånd, den hånd som en gang formet mennesket av støv fra marken. Det er et øyeblikk fylt av ømhet og nærvær. Jesus blir ikke stående på avstand, han bøyer seg helt ned ved sengen til den døde. Jord og himmel møtes, død og liv møtes. Håpets stemme og kjærlighetens håndtrykk reiser jenta opp til nytt liv.

Tema for dagens gudstjeneste er frihet til å leve. Hva betyr det i lys av denne fortellingen og de andre tekstene vi har hørt i dag? Motsatsen til begrepet «frihet til å leve» må jo være å være bundet på ulike måter; til døden, i mørket, av frykt og bekymring for det ukjente som venter meg en dag, av frykt for å ikke leve rett eller strekke til. Frihet til å leve må bety å være fri fra alle slike ting som binder. Frihet til å leve betyr å kunne stole på den stille hvisken som sier «frykt ikke, bare tro!». Troen på at det finnes en som har brutt dødens bånd og som rekker ut hånden sin og rører ved oss, så vi ikke lenger er tørre ben, men blir levende i ånden. En som sender en stråle av håp til hver enkelt av oss. Ikke et sånt håp som feier unna livets vanskeligheter eller går i oppløsning i møte med smerte og mørke. Nei, et håp som bærer i de tyngste stundene, som smyger seg gjennom og bak alt som er mørkt, fortvilet og smertefullt. Et håp som tåler å gå inn i dødens rom, som setter seg ned, tar tak i det som er livløst i våre hjerter, sinn og liv, og sier «Stå opp! Lev! Tro!»

Håpet heter Jesus. Han gikk selv inn i det mørkeste mørket, i døden, for at vi skulle få liv. Det er han som gir oss friheten til å leve, friheten til å stole på at han har endret loven om død i våre liv. Vi er livsdømt, ikke dødsdømt, på grunn av Jesu nærvær – og det kan være med å gi nye øyne til alle livets situasjoner. Det kan bære oss og sette oss fri til å leve et liv hvor grunntonen er glede og håp på tross av alle prøvelser, all lidelse, alt mørke, slik Paulus sier det: Å leve for meg er Kristus – døden er en vinning!

Og samtidig som Paulus lengtet etter å leve hos Jesus – altså gå ut av dette livet og inn i evigheten – så han ikke dette livet som noe bortkastet. Livet her er rikt. Livet her gir oss gleder, skatter, velsignelser. Og livet her gir oss mulighet og frihet til å dele med andre at Jesus selv lever. Det gir oss mulighet til å dele at håpets sang toner gjennom all gråt, klage, smerte. At Jesus tåler våre mørkeste rom og vår smerte – at han finnes der når det kjennes som alt håp er ute. At han setter seg ned og griper tak i hendene våre når alt annet forsvinner.

Livet i frihet handler om glede. Om håp. Det vi kjenner av alt godt her i dette livet, det kommer fra Gud. Det er en forsmak på en virkelighet hvor alt er godt. Frihet til å leve handler om å la gleden og håpet være grunntonen i livet vårt, selv når det stormer, og om å så den gleden og det håpet i andre menneskers hjerter og sinn, slik at det kan spire frem god frukt, frukt som varer og som kan deles med nye mennesker på nytt og på nytt.

Dagen i dag kalles høstens påskedag. Naturen utenfor mister sine krefter, går i dvale og dør. Men vi vet at bak vinteren ligger en vårdag hvor livet skyter fart og spirer frem igjen. Det er et løfte til oss også, at der fremme ligger det en vårdag som ikke tar slutt! Som aldri skal ende. Frem til den vårdagen kommer skal vi få leve her, i dette livet og kjenne at Jesus er nær oss her og nå også, at vi kan få møte ham dag for dag og kjenne på gleden og håpet vi har i ham. Og når dagen en dag kommer, når den evige vårdagen lysner bak dødens vinter, så skal det runge en stemme over hele jorden: Talita Kumi! Lille jente, jeg sier deg: Stå opp! I oppstandelsens morgen er det ditt navn som skal nevnes.

Det vil være plass til alle slags prekener.

Kanskje blir redaktørens egne prekener i overtal. Vanligvis noe gamle, for de siste 7-8 årene har jeg nesten bare forkynt uten et egentlig manuskript. Jeg bringer dem, når jeg tror de har innhold, som jeg ville kunne bruke i dag selv - og som det derfor henvises til fra Teksten denne uken. I egne prekener kan også være noe, som viser hvordan jeg synes vi ikke skulle gjøre det i dag! I så fall er det trukket frem i en kort innledning.

Andres prekener vil bare tjene som gode eksempler! Takk til de som bidrar! (De fleste referanser i Teksten denne uken går til et annet sted på nettet – men noen prekener krever lidt særlig adgang eller format, og det er de, jeg har bedt om lov til å bringe her.

Det er og historiske preken – når de ikke ligger let tilgengelig på nettet.
Kristen skriver Frandsen