|
|
17. søndag i treenighetstiden
Torill Farstad Dahl
Preken i Søm kirke 15. Sept 2013
17. søndag i treenighetstiden – Høstens påskedag
Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?
Verre melding kan ingen få.
Det hjelper ikke å være rik og mektig og svært religiøs. Det er bare fortvilelsen som gjelder når barnet ditt dør.
Akkurat DER er det ingen avstand mellom Bibelens fortelling om syngagogeforstanderen Jairus og hans datter, og det virkelige livet her og nå. Fortvilelsen, sykdommen, frykten og sorgen kjenner vi igjen, den har ikke forandret seg så mye på 2000 år.
Men resten av fortellingen, den virker uendelig fjern fra våre liv.
Helbredelse, oppvekkelse av døde, - det er for langt derfra og hit.
Avstanden blir for stor.
Likevel må jeg preke over denne teksten.
Og kanskje er det en tråd som binder denne fortellingen til våre liv her og nå.
En tråd eller en ledning, kanskje, som kan bli til en reservekraft i våre liv, også når vi syns vi har fått for mye å bære.
Døden er oftest stille.
Men ikke i Palestina på Jesu tid, og absolutt ikke når det er en rik og mektig mann som har opplevd at døden har tatt plass i barnerommet.
Gråtekoner og gråtemusikere, profesjonelle sørgere med fløyter, sang og klapping, fylte lufta med lyd, larmende, jamrende.
Når Jesus spør hvorfor de støyer og gråter, jenta er jo ikke død, hun bare sover, blir gråten erstattet med latter. Det er ingen glad latter, men hånlig latter. Alle kan jo se at jenta er død. Døden ler av livet.
Jesus var blitt forhindret på veien til Jairus’ sitt hus, der den døende datteren kjempet for livet. Det var så mange mennesker, så mange behov, så mange som trengte seg på, en stor folkemengde av nysgjerrige, trengende, skuelystne og lengtende mennesker følger han.
Det tar lenger tid enn Jairus hadde håpet på for Jesus å komme fram.
Han var også blitt hindret av denne kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år, og som rørte ved kappefliken hans.
Hun våget ikke møte Jesus ansikt til ansikt.
Hun våget ikke rope navnet hans.
Hun våget ikke røre hånden hans.
Hun bare rørte ved kappefliken hans.
I dag vil jeg holde en preken til dem som synes livet er for mye. Til den som ikke kommer sammen med Jairus og faller ned foran Jesus og bønnfaller ham. Til den som ikke engang tør nærme seg Jesus bakfra for å røre ved kappefliken hans. Til den som ikke opplever helbredelse, dødeoppvekkelse og happy end.
Og jeg våger likevel håpe på at det er en tynn, tynn tråd som når fram fra fortellingen som er så langt unna oss. Noe som trøster. Noe som gir håp. En reservekraft.
Kanskje den viktigste sannheten fra fortellingen om Jairus og hans datter er dette: Jesus tar barnet i hånden og snakker til det med øm stemme. Talita Kumi. Lille jente, stå opp!
Et hvert menneske er unikt. Gud møter det enkelte menneske, ikke mengden. Underet har tusen ansikter.
At Jesus en gang gjorde vann til vin, betyr ikke at han alltid gjør det.
At Jesus gav den blinde synet igjen, betyr ikke at han alltid gjør det.
At å berøre kappefliken til Jesus gjorde kvinnen med blødninger frisk, betyr ikke at alle som trengte seg på Jesus ble friske.
At han en gang mettet en stor folkemengde med to fisk og fem brød, betyr ikke at han gjør det samme med all fisk og alt brød.
Bibelens fortellinger skal ikke kopieres. De skal møtes. I det livet som ble vårt. Da kan de bli en reservekraft i våre virkelige liv.
Den sterkeste frykten er frykten for døden. For at noen jeg er glad i skal dø. Og det verste av alt: For at barna skal dø. Vi forstår Jairus og hans kone. Vi kjenner deres fortvilelse.
Det er vanskeligere å kjenne seg igjen i undringen over at hun får livet tilbake.
Selv om vi godt forstår at de ikke kommer på å gi henne mat midt i oppstandelsen.
Det er mye støy på linja mellom denne og andre bibelfortellinger, og våre liv.
Det er for stor avstand.
Men midt i støyen, midt i gråten, fortvilelsen og sørgelarmen, hører vi en annen lyd.
Lyden av håp.
Ikke et lettvint håp, eller ”det går nok bra til slutt”- håp, eller ”det er vel en mening med det”-håp.
Lyden av en stemme som gir håp, som trenger gjennom støyen, tårene, travelheten og tomheten, usikkerheten og kravene, lengselen og tvilen, den stemmen som hvisker ord om håp i øret vårt når alt håp tilsynelatende er ute.
Stemmen som er samtidig kjent og ukjent, og som sier: stå opp, menneskebarn! Du har fått livets gave!
Presten Odd Eidner, som noen av dere sikkert har hørt på morgenandaktene, har selv mistet to barn, og har skrevet bøker om den doble sorgen og det doble håpet. Han sier at han er uenig med Paulus som sier at Størst av alt er kjærligheten. Størst av alt er håpet! Sier Odd Jarle Eidner.
Og kanskje er det slik. Håpet er det siste mennesker gir slipp på, mange gir aldri slipp på håpet.
Når Jesus tar den lille jenta i hånden, er det jord og himmel som møtes. Den kraftløse, kalde barnehånden hviler i Guds allmektige hånd, den hånd som en gang formet mennesket av støv fra marken. Det er et øyeblikk fylt av ømhet og nærvær. Jesus blir ikke stående på avstand, han bøyer seg helt ned ved sengen til den døde. Jord og himmel møtes, død og liv møtes. Så nær oss er Gud, som hud er mot hud, som varmen fra ditt kinn – slik synger vi i babysangen – og i Jairus sitt hus er det sant. Håpets stemme og kjærlighetens håndtrykk reiser jenta opp til nytt liv.
Karsten Isachsen skriver et sted at: «Jeg trodde lenge at jeg i livet var underveis til livets aften, og at den rosa stripen som venter i horisonten var en solnedgang. Men Jesus har sagt at vi som er i hans følge har gått over fra døden til livet, og vi er underveis til en morgen. Vi er underveis til en soloppgang, hvor Gud skal bli alt i alle. Vi er underveis til Guds evige sommerdag.» (Ettertanke i Vårt Land 4.april 2012)
Håpets stemme og kjærlighetens håndtrykk. Det er det som bærer oss når dagene er mer enn vi kan bære. Når avstanden er for lang til troen og gleden. Da kan vi kanskje hente reservekraft i vissheten om at Gud står like ved siden av oss og holder oss i hånden.
Eivind Skeie skrev en fortelling om håp da en venn ringte og fortalte at datteren på fem år var død i en akeulykke. Historien Sommerlandet ble skrevet i løpet av en natt, og har siden vært til hjelp for mange som har opplevd at døden banker på.
Og nå må jeg fortelle deg om Lyset i Den Mørke Dalen.
Men jeg kan ikke si noe om lyset uten å fortelle om Han Som Alltid Venter. Jeg kaller ham bare for Han Som Alltid Venter. Det er jo et rart navn, men jeg er helt sikker på at han liker akkurat det navnet. For det er nettopp det han gjør, nemlig, han venter alltid.
Jesus vekket ikke til live alle de døde barna i hans nærhet. Ikke alle ble friske, og fremdeles fantes det og finnes det mennesker som sulter.
Men jeg er ikke i tvil om at han gjorde det, at han skapte soner av godhet rundt seg, at der han var, levde håpet.
Dødeoppvekkelsene var uansett bare foreløpige. Hvor gammel den 12 år gamle jenta ble, vet vi ikke. Vi vet ikke om livet hennes ble lett eller vanskelig. Men det er helt sikkert at hun døde til slutt.
Med Jesu egen oppstandelse var det annerledes. Han brøt i stykker dødens makt, og åpnet porten til det evige liv, sommerlandet, for alle mennesker. Der døden ikke skal være mer, fordi Jesus en gang for alle beseirer døden. Jeg tror helbredelsene, undrene og de tre dødeoppvekkelsene NT forteller om, skal hjelpe oss til å tro dette. De er tegn for troen på det som en gang skal være virkeligheten, på en ny jord.
Størst av alt er håpet om at det en gang skal gjelde for meg, for deg, for alle som tror at Jesus ER oppstandelsen og livet.
Talita Kumi. Lille jente, jeg sier deg: Stå opp! I oppstandelsens morgen er det ditt navn som skal nevnes.
|
|
|
|
