| Søgeord: |
||||||
| "Teksten
denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her. En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen.
|
||||||
|
17. s. i treenighetstiden 2022 [Søndagen på Teksten denne Uken] Tekstbetraktning til
Markus 5,35-43 Av Knut Grønvik
Har dere litt honningmelon i huset? Jeg tror jentungen må få i seg litt mat. Kanskje noe av det nybakte pitabrødet som naboene nettopp kom med?
Noen ganger blir jeg opptatt av randbemerkninger, som på slutten av evangeliet denne søndagen: Jesus har vakt ei tolv år gammel jente opp fra de døde, og så sier han «at de skulle gi henne noe å spise». Her har det skjedd noe ekstraordinært, noe spektakulært, et sjeldent mirakel. Og så sløser Markus med pergamentet for å fortelle at Jesus tenkte på noe så jordnært som mat!
Hvorfor? Jeg får assosiasjoner til skapelsesfortellingen, da de første menneskene ble reist opp, kalt fram og inn i livet. Da kom skaperen straks med menyen, og fortalte hva de skulle ha å spise. Han ga dem liv, men også noe å leve av.
Når Jesus griper skapende inn i menneskers tilværelse, ser jeg noe av det samme. Han har omsorg for det enkle, grunnleggende i livet, for helse, glede og daglig brød. Han gjenoppretter familier, skaffer føde, utvider fellesskap.
Da Jairus’ datter ble vakt opp – enten hun sov, om vi skal ta Jesus bokstavelig, eller hun virkelig var død, slik de mente – så var foreldrene med da det skjedde. Der og da fikk de datteren tilbake. Og så ble de straks satt i sving med å få mat i henne.
Da den unge mannen fra Nain ble reist opp, ga Jesus ham tilbake til moren, får vi vite. Da Lasarus var kommet ut av graven, lagde søstrene fest.
Jesus gjenopprettet det vanlige, jordiske. Samtidig peker undrene fram mot livet på en nyskapt jord. Også der skal det være jordnært, der skal fellesskapet fornyes, familier og venner få hverandre igjen.
Fortellingene om Jesu egen oppstandelse tyder på det samme. Etter oppstandelsen kom han til vennene sine. De satt til bords sammen. Han spiste honningkake og stekt fisk.
Både i Jairus’ hus og rundt disiplenes bord ser vi et frampek mot den dagen vi alle skal sitte til bords i Guds rike. Sammen med våre kjære. Og med enda fetere retter.
|
||||||