|
|
|
Såmannssøndag
[Søndagen på
Teksten denne Uken]
Preken til Lukas 8,4-15
Av Knut Grønvik
Såmannssøndag – Lukas 8,4–15
Jesus var en stor taler. I dag hadde han nok hatt en
populær podkast.
Mye folk strømmet til. I dag hadde de strømmet fra
nettet.
Han underviste så folk hørte etter. Ofte med lignelser.
Små fortellinger.
Sånn som i dag. Lignelsen om såmannen.
Eller rettere sagt: Lignelsen om de fire skjebnene
såkornet fikk.
Eller kanskje: Lignelsen om ulike jordsmonn.
Men så sier han noe rart.
Han sier at han forteller lignelser for at folk ikke
skal forstå.
Dårlig gjort? Nei, god pedagogikk.
Han gjør det for at de ikke skal slutte å tenke på det
de har hørt.
Han kommer med gåter – spørsmål å grunne på:
• Hvem er denne såmannen?
• Hva slags korn sår han?
• Veien og fuglene. Hva skal det bety?
• Steingrunn. Tornebusker. Og god
jord.
• Hva mener Jesus med alt dette?
Som regel nøyer Jesus seg med å fortelle. Og så la folk
lure. Tenke selv.
Kanskje aldri skjønne alt. Men likevel ane noe.
Men denne gangen nøyer han seg ikke med lignelsen.
Jesus forklarer den.
Og hva skal vi da med denne prekenen?
Heldigvis vekker også forklaringen spørsmål.
Jesus kommer med påstander om folk. Om oss.
Påstander vi kanskje skjønner veldig godt.
Men ikke uten videre liker å høre.
Forklaringen vekker motstand. Og spørsmål.
Såmannen kan vi anta er Gud. I alle fall sår såmannen
Guds ord.
Ordet er ikke identisk med Bibelen. Den var ikke
ferdigskrevet en gang.
Men Bibelen er allikevel vår viktigste kilde til det Gud
har på hjertet.
Bibelen viser oss en Gud som kommuniserer.
Fra han gikk omkring og ropte på Adam og Eva.
Gud er hele tiden ute etter å få oss i tale.
Veilede. Så våre liv kan bli så fine som han drømmer om.
Så vi bærer frukt. Har noe godt å gi videre.
Gud vil vi skal tro – det vil si:
Ha tillit til ham, og opprettholde kontakten med ham.
Men troen og tilliten er truet. Og dermed vår sjel og
vår salighet.
Jesus nevner tre trusler:
• At kornet faller ved veien
• At kornet faller på steingrunn
• At kornet faller blant tornebusker
Jeg vil oversette disse tre truslene med tre ord:
• Overload
• Overflatiskhet
• Overflod
Overload
Jesus forklarer: «De ved veien er de som hører ordet,
men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet
deres,
for at de ikke skal tro og bli frelst.»
Djevelen, ja. Guds og vår motstander.
Diabolos er det greske ordet. Han som splitter opp og
sprer.
Nå for tida sprer han vår oppmerksomhet.
Inntrykksflommen er enorm. Vi bombarderes via tv, radio
og podcaster,
nett og sosiale medier, aviser, ukeblader og reklame.
Folk som regner på slikt, sier at det siste 50 år er
blitt produsert
mer informasjon enn i de foregående 5000.
I dag mottar vi flere budskap daglig enn en nordmann på
1600-tallet et helt liv.
Det ene budskapet biter det andre i halen. Ikke før har
vi hørt ett, så lytter vi til noe annet. Eller scroller
videre. Eller følger lenken til enda en avsporing. Slett
ikke alt er dårlig. Mye er høyverdig, vakkert og godt.
Men budskapet troen skulle leve av, lider samme skjebne
som alt annet. Det får ikke festet seg før det feies
vekk.
Oppsplitting og overload. Veien - hjertet vårt - er
allerede hardtrampet av alle impulser. Det er ikke plass
til mer.
Overflatiskhet
«De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når
de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid,
og når de blir satt på prøve, faller de fra.»
Overflatiskhet. Eller kanskje bedre: rotløshet og
omskiftelighet.
I stedet for å ta oss tid til å dyrke fram en rotfestet
personlighet
lar vi oss styre av trender.
Vi bytter jobber, biler, bosted, omgangskrets,
fritidsinteresser,
menighet og mer til i et stadig økende tempo.
Også holdninger og meninger tar mange på og av.
Det samme gjelder troen.
Noen ganger lar vi oss begeistre. Går sterkt inn for
saken.
Engasjerer oss i menighetsarbeid eller andre gode
prosjekter.
Men hva skjer når troen koster noe?
Når kristne får gjennomgå i media, eller du møter
fordommer på skolen eller jobben?
Overflod
«Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører
ordet, men som på veien gjennom livet kveles av
bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer
fullmoden frukt.»
Allerede på Jesu tid var det en sammenheng mellom
rikdom, nytelser og bekymringer. Rike bygde murer og
ansatte vakter. Da som nå.
Her i landet har vårt problem med materielle goder i
løpet av et par generasjoner flyttet fra mangel til
overflod. Nå kjøper vi ikke lenger for å klare oss, men
for å fylle et umettelig behov for status, opplevelser
og nytelser. Vi blir stadig skuffet, men kjøper likevel
flere ting for at de skal gi vår tomme tilværelse
mening. Tingene truer med å fortrenge troen og strype
sjelens livsrom.
Tre trusler mot troen, slik de trer fram nå ved starten
av 2000-tallet.
Men det er ikke dermed sagt at dette er nye farer.
De har fulgt menneskeheten til alle tider.
Jesus ga en tidløs beskrivelse i denne lignelsen om
såkornet.
Såkornet er Guds ord, det budskapet troen kan leve av og
vokse ved.
• Noe trampes ned og spises opp før
det spirer.
• Noe får et kort og overflatisk liv
inntil ytre press forlanger endring.
• Noe kveles av alt det andre livet
fylles med.
Truslene er de samme, til alle tider.
Muligheten
Men Jesus nevner i tillegg en mulighet. Også den er den
samme, nå som da.
«Det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar
vare på det i et fint og godt hjerte, så de er
utholdende og bærer frukt.»
Et fint og godt hjerte. Hva er det?
Ikke å være godhjerta. Det handler ikke om moral.
Vi snakker om tillit. Om barnets hjerte.
Som åpner seg mot en større kraft, større innsikt, en
kjærlighet det bare aner.
«La mig eie bare et lite hjerte, som hos et barn,
og øyne og hender som et barn.
Et stille, nakent hjerte, som hos en ung mor.»
Skriver poeten Rolf Jakobsen.
I et åpent, tillitsfullt og lyttende hjerte vil det vise
seg at ordet har spirekraft.
Bibelens ord er Skaperens virksomme ord.
Om vi gir dette ordet prioritet blant alt vi fores med,
gir det tid til å slå rot og mulighet til å skape
mening, vil ordet bære frukt.
For da vil Jesus Kristus, han som selv er Ordet, ved
troen ta bolig i hjertet (Ef 3,17).
Da leser ikke bare du i Bibelen.
Da leser bibelordet deg. Og ting kan skje.
Og så til slutt. Nå skal du Ikke se deg rundt og peke ut
hvem av de andre
som er ved veien, på steingrunn eller i tornekrattet.
For alle befinner vi oss på disse stedene,noen ganger
her, andre ganger der.
Vi har all motstanden og alle mulighetene i oss.
Vi kan gjøre oss harde, vi kan bli begeistret og slokne
igjen,
vi kan fylle livet med rikdom og nytelser.
Men vi har også muligheten til å åpne hjertet i tillit
og undring.
Tillit til såmannen som sår Ordet.
I dag sår Jesus denne lignelsen.
Hvordan lander den hos deg?
Blir ordene fort borte? Blir de kvalt?
Eller er det noe her som skal få vokse og prege livet?
|
|
|
