Title

Denne søndagen handler tekstene i kirka om vennskap, fellesskap og nærvær.
Johannes forteller om de som kanskje var Jesu nærmeste venner, søsknene Marta, Maria og Lasarus. Nå var Lasarus blitt syk, og søstrene sendte beskjed til Jesus: «Han som du er så glad i, er syk. Skynd deg å komme.»  (Joh 11,1-5) Og han som skrev dette ned, understreket: Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
Det er fint å tenke på at Jesus hadde sånne menneskelige følelser. Han hadde gode venner han kunne le med og gråte med. Mennesker som betydde noe for ham, mennesker han trengte å ha nær seg, – selv om han var Gud. Det er lett å kjenne seg igjen i den siden av Jesus.
Det som ikke er så enkelt å forholde seg til, er svaret han gir når han får høre at hans gode venn er syk. Han sier nemlig noe om at denne sykdommen ikke er så ille; den fører ikke til døden men er til Guds ære, påstår Jesus. For ved denne sykdommen skal Guds sønn – altså Jesus – bli HERLIGGJORT.
Hva mener han med det?
Det passer seg ikke å uttale seg om hva Jesus EGENTLIG mente med dette. Jeg vil likevel våge å påstå at sykdom og død IKKE er noe Gud sender for selv å ta seg godt ut, for eksempel om noen skulle bli friske – helbredet – av sykdommen. Gud er ikke en despot, han trykker ikke mennesker ned for å opphøye seg selv. At Gud noen ganger kan møte mennesker midt i sykdommen er en annen sak – og ikke så sjelden, skjer også helbredelser – i vårt samfunn oftest på sykehus og fastlegekontor. Og i slike tilfeller passer det seg selvsagt å sende en takk til Gud – gi Gud ære – selv om resepten har legens signatur.
Men altså, Jesu gode venn er syk, han som han var så glad i. Senere i den lange fortellingen, der Lasarus faktisk dør før Jesus kommer fram, siden Jesus somler så veldig, står bibelens aller korteste vers. Det består av to ord: «Jesus gråt». Han reagerer slik gode venner gjør når en man er glad i er død. Det er lett å kjenne seg igjen i den siden av Jesus.
Det ender med at Jesus vekker opp Lasarus fra døden – de får litt mer tid sammen, de to vennene. De får mer å glede seg over, mer å oppleve, mer å le sammen av og gråte sammen av.
Det minner meg om at de vennskap og relasjoner jeg er omgitt av, er dyrebare. Jeg kan ikke regne med en sjanse nummer to, som Lasarus fikk. Vi har den tid vi har her på jord, og noen ganger trenger vi nesten en nærkontakt med døden for å se hvor stort og dyrebart livet er.
Det er Da Hans Børlis ord som jeg gjorde til mine i overskriften blir viktige. Orden er henta fra diktet Junikveld:
Å flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen.
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker har sammen.
Vennskap, kjærlighet og nåde er å sitte sammen på kjøkkentrammen, i varme junikvelder eller kjølige oktoberkvelder. Det er å sitte sammen ved spisebordet, på benken i parken eller i kirkebenken. Det er å  kjenne varmen fra andre mennesker, å bygge vennskap, skape vennskap. I åpenhet, gjestfrihet og vennlighet kan store ting skje. Den som åpner sitt hus og sitt spiskammers for venner, kan oppleve å få overraskende gjester. Hebreerbrevet sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler på besøk, uten å vite det.» (Hebr 13,1-3)
Med en venn ved sin side på trammen eller ved kjøkkenbordet, er det ikke slik at sorg, uro og frykt forsvinner med et knips. Det kan ta lang tid, slik det gjorde før Jesus endelig kom fram dit Lasarus bodde. Men når man opplever at «eit andlet opnar seg» som nobelprisvinner Jon Fosse skriver, kan erkjennelsen av at man ikke er alene være helbredende. Så får det heller være at vi ikke skjønner oss på alt Jesus sier. «Det store andletet bøyer seg ned mot oss (…) og vi skjønar, sjølv om vi ikkje ser.»