|
|
2.
søndag i fastetiden
Tekstbetraktning til Lukas
7,36-50
2. søndag i fastetiden
Av Knut Grønvik
Gjennom anskuelsesundervisning, lignelser og samtale
fikk Simon – og vi – en kristendomstime som hører til
det ypperste i religionspedagogikkens historie.
En lekse for oss som dømmer de dømmesyke
Jesus eide ikke bordskikk. Det irriterte det gode
borgerskap. Det var noe med Mesterens spisevaner som
ikke passet de veloppdragne, det var noe ved hans
omgangskrets som skadet hans omdømme. Mente de.
Jesus spiste sammen med hvem som helst, og satt gjerne
til bords med samfunnets utstøtte. Men – og dette er
kanskje vel så provoserende for oss som kjenner fasiten
og vet at det var samfunnsstøttene som var skurkene –
hvem som helst betydde for Jesus også folk flest,
skikkelige mennesker som betalte sin skatt og levde
ordnede familieliv, blant dem også fariseere, av
ettertiden stemplet som notorisk dømmesyke.
En av fariseerne, han het Simon, innbød Jesus til å
spise hos seg, og Mesteren takket ja. Hvorfor en
fariseer ville ha denne Jesus til bords i sitt hjem, kan
vi bare spekulere i. Fariseerne hadde en forkjærlighet
for diskusjoner om spissfindige religiøse spørsmål.
Ønsket han bare en spennende samtalepartner for å kunne
boltre seg i teologisk tematikk uten at noe virkelig sto
på spill? Inviterte han mest for høflighets skyld, eller
framsynt, taktisk, for å holde seg inne med en mulig
kommende leder? Eller var han genuint interessert i å
høre og lære mer av profeten fra Nasaret?
Det var i alle fall det siste som skjedde: Gjennom
anskuelsesundervisning, lignelser og samtale fikk Simon
– og vi – en kristendomstime som hører til det ypperste
i religionspedagogikkens historie.
Det var Mesterens merkelige omgangskrets og bordvaner
som slo ut igjen. En kvinne med dårlig rykte sluttet seg
ubedt til selskapet og opptrådte etter all skikk og bruk
ytterst upassende, altfor intimt og nært med sin salve,
sine tårer og sitt hår over Jesu nakne føtter. Jesus
hadde åpenbart ingenting imot det.
Simon, fariseeren, betraktet på sin side opptrinnet med
harmen dirrende bak en teologisk slutning: «Var denne
mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er
som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Forskjellen er påfallende tydelig. Han holder avstand,
avmålt og kontrollerende. Hun søker nærhet,
overstrømmende og ukontrollert.
Det er spenning i rommet. Jesus merker den, og bruker
den for alt den er verd.
Han oppvurderer kvinnen alle så ned på, og roser det
uhørte hun gjør. Han merker den ekte kjærligheten i det,
skapt av den store kjærligheten som tilgir hennes – og
våre – mange synder.
Men vel så oppsiktsvekkende for oss som har lært å
fordømme de dømmesyke, er måten Jesus møter fariseeren
på.
Jesus viser ham respekt som et moralsk menneske. Han lar
Simon selv få trekke konklusjonen om kjærlighet og
tilgivelse. Før han anvender den på situasjonen – og oss
– så leksen sitter.
|
|
