Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: #Almagt #Allmakt #magt #makt #mission #misjon #kultur #møte #afkolonialisering Teksten denne uge's prædikensamling / tekstoverveielser Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen. Regin Prenter: ”… ved Kristus består alle ting. Men det betyder også, at Kristus er historiens herre. Verdenshistoriens (og religionshistoriens) forløb er ingen tilfældighed, selvom vi ikke med tanken kan udfinde nogen plan for dens forløb. Troen fastholder, at Kristus ved Faderens højre hånd, som den himmeIfarne Kristus og i sin præeksistens, er historiens herre, at den skjulte og uudforskelige vilje, som vi møder i historiens... Skabelse og Genløsning s. 215 Se også her i Bibelen og mødet med anden tro Kristen Skriver Frandsen: All makten - Trinitatis 2023 Trinitatis II - Treenighets søndag I Refleksjon over et tema i teksten Mange kjenner nokk igjen dette sitatet av Desmond Tutu:  “When the missionaries came to Africa they had the Bible and we had the land. They said 'Let us pray.' We closed our eyes. When we opened them we had the Bible and they had the land.” Vi kjenner igjen det, og vi kan overveie om det skal foretas en «avkolonialisering» av den kirkelige/teologiske bevissthet. Tutu mener tydelig nokk, det ikke var en rimelig måte å handle på. Bibelen kunne de da nokk ha fått uten at vi skulle ta landet og makten. Men uavhengig av måten, fikk denne bibeltransfer som konsekvens at det etter hvert kom nye måter å lese bibelen på. Måter som også kan lære oss noe. Vi som kom med bibelen. Det seneste nummer av Kirke og Kultur behandler denne prinsipielle saken; med utgangspunkt i den norske sandhets- og forsoningskommisjons kommende rapport diskuteres på ulik måte hvordan kirken skal bidra til en avkolonialisering – av teologi og tankegang, og eventuelt kritisere fortsatte kolonialistiske handlingsmønstre. Det er nærliggende å gjøre seg tanker om det i forbindelse med Jesu makterklæring. «Meg er gitt.. (1930, 78/85), «Jeg har fått» (2011). Om det skal være selve temaet for preken er vel ikke sikkert. Men det er relevant bare som bakgrunn å overveie hva slags makt det er Jesu har blitt gitt. Jeg er ikke sikker på at det mere aktive «Jeg har fått» er den beste oversettelse. her på avsettsteinen fra jorden har Jesus fått forlenet sin nå himmelske makt – men stadig med virkning på jorden. Det sir den passive formen kanskje best. Jeg tror det er viktig at fastholde i bevisstheten er det er den himmelfarne som har fått makten. Det er ikke som den første gang han fikk tilbudt makten over alle rikene – av Satan. Den sataniske makten utøves oppe fra og ned, ikke fra himmelen, men fra en jordisk maktfull representant. Slik mange ventet det av Messias. Men nå: Jesus – som Guds lysende ansikt på jord – sett gjennom korset  – har del i den himmelske makten over alt og alle. Det betyr at vi ikke skal bare nærme oss å ta guddommelig makt over noen. Vi skal ikke heller som kultur eller religion mene at vi har sannheten – og dermed retten (til makten). Jesus Kristus er sandheten – det er en annen sak – den er ikke noe vi har. Som den himmelske makten møter vi Jesus Kristus i et hvert menneske, tro og kultur og vesen uansett. Det er det at mennesket er skapt av Gud, bærer Guds bilde, i sin historie og sammenheng. «Lær meg å skue med ditt blikk hvert folk som liv og grenser fikk» (K. L . Reichelt i «Din rikssak Jesus være skal»). Regin Prenter sir det slik: «Kristus er verdenshistoriens og religionshistoriens Herre». (Se sitat under/ved siden av). Disiplene (og vi) sendes ut nede fra – på bakken. For å døpe. For i en tegnhandling å vise hvor mye nedenfra makten er. (Rom. 6). Og vi sendes ut for å lære – ikke diktere – alt hva Jesus har lært oss. Lære og vise. Der blir ikke plass for kulturell besserwissen – eller i annen kontekst, hvor mye bedre en står i forhold til frelsen, fordi en mener å være på rette side av skjellet. Man forteller, hva man selv har hørt og forstått, fordi man ikke kan la det være (Acta 4.20) og er nysgjerrig i møtet med den annen. Man lar den rett gjelde, som Jesus lar gjelde rundt seg, og også av og til formulerer i forhold til «denne verdens herskere». Da blir alle kanskje mer engasjert i hva bibelen sir, med Jesus som poeng, end i å gjøre landnåm – på den ene eller andre måten. I 2024 dukkede begrebet "Afkolonialisering" op i en bogtittel: Afkolonialisering af Palæstina. En kritk af vestlig teologis dominans i Mellemøstien. Af Mitri Raheb. Se anmeldelse ved redaktøren Om å forkynne (Jfr Acta 4.20) Der er et presserende "betydningsoverskud" i det store og altforvandlende, som disciplene har været vidne til, og som sætter sig igennem i tydelige tegn gennem deres helbredelsesvirksomhed. Det må ud, ikke som pligt og i følge et påbud, men som noget der ikke kan holdes tilbage. Se her i Bibelen i møtet med annen tro