| Indhold: |
||||||
| "Teksten
denne uge"s samling af prædikener og tekstovervejelser Prekener og tekstoverveielser - når de ikke finnes offentlig tilgjengelige via link) andre steder. De bringes på språket, de er skrevet på. Forfatteren har gitt tilsagn om at den kan bringes her. En er velkommen til å komme med forslag. Kristen Skriver Frandsen.
|
||||||
|
Bots og bønns søndag [Søndagen på Teksten denne Uken /
Teksten denne uge] Knut Grønvik Så rundhåndet og ødsel var vår Far i himmelen at han lot sin enbårne Sønn dra ut i verden, til «et land langt borte». Kan vi lese lignelsen om den bortkomne sønnen slik? Adam, hvor er du? Gadd vite hvordan det spørsmålet lød! Var Gud sint? Var det lengsel i stemmen? Eller var han engstelig? Hvordan roper en far når et barn har gått seg vill på fjellet? Går han ikke ut og lokker og leter, slik skaperen gjorde i Edens hage da menneskene var kommet bort? Står han ikke engstelig og speider, slik faren til den bortkomne sønnen gjorde? «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham.» Lignelsen om den bortkomne sønnen, og om ham som ble værende hjemme, er like mye en lignelse om faren deres. «The prodigal Son» kalles denne lignelsen på engelsk. «Sønnen som sløste» kunne vi kanskje oversette det med. ‘Prodigal’ betyr ‘ødsel, sløsaktig’, men det var ikke bare den yngste sønnen som var slepphendt med det han hadde fått til rådighet. Faren ødslet også, både av sine jordiske goder og sin kjærlighet. Han tok sjansen på å la sønnen dra av sted med halve familieformuen. Han sløste med frihet og tillit. Han sto og speidet etter ham som var dratt langt av sted. Han sløste med sin tid og oppmerksomhet. Da sønnen kom hjem, var han grenseløst raus med tilgivelse, kjærtegn og alle andre tegn på gjensynsglede. Han bød til fest. Han spanderte det beste. Men selv forlot han festen og brukte den dyrebare tida på å lete etter sønnen som nå manglet. Han som ikke ennå hadde skjønt hvilken ødsel overflod av liv og glede som ventet rett foran øynene på ham. Ja, så rundhåndet og ødsel var vår Far i himmelen at han lot sin enbårne Sønn dra ut i verden, til «et land langt borte». All guddommelig velsignelse og rikdom bar han med seg der han gikk, og den sløste han med. Himmelrikets goder ga han til beste «sammen med horer». Ikke noe sparte Jesus på. Han holdt ingen ting tilbake, men likevel sto han til slutt alene, foraktet og forlatt av mennesker. Fattig, utstøtt og forslått endte han i den ytterste fornedrelse, i et syndig menneskes skikkelse, i døden på korset og i en mørk grav. «Da kom han til seg selv.» Derfra «brøt han opp og drog hjem til faren». Han «var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen». Slik ødslet og sløste både Far og Sønn med himmelens goder i verden. Den veien Sønnen gikk da han gikk hjem, ligger dermed åpen for alle. Hvem som helst kan når som helst komme til seg selv og begi seg på hjemvei sammen med Jesus. Tilbake til ham som gav oss livet og ødslet med dets goder og gleder. Tilbake til ham som helt fra Adams tid har gått hvileløst omkring i verden og ropt med sorg, bekymring og lengsel etter menneskene som var kommet bort. |
||||||